Johnny Hansen, næringssjef i Brønnøy ler bekreftende når vi spør om det virkelig har seg sånn at både ordfører og næringssjef har steppet inn for å få ferdig grunnarbeid, lekeapparat og annen oppgradering av parken. Dette etter en raus donasjon fra et lokalt ektepar.
– Hilde og Brynjar Forbergskog ga den flotte gaven på en million kroner til Folkeparken ved den offisielle åpningen. Med innsats fra både egne ressurser og innleide krefter ender vi på rundt 1,2 millioner kroner før fratrekk for moms på investeringen som blir et skikkelig bra tilskudd til parken, forklarer næringssjefen.

1 av 3

Har gitt jernet!

I mer enn 25 varme grader hadde både ordfører og næringssjef holdt ut i timevis – førstnevnte ble observert med spade og sitt smittende smil – for her har lange dager med opp mot ti timers arbeid ikke bitt på humøret.
– Vi startet fredag – ti – tolv mann fra kommunen, unge sommerarbeidere og Ødegaard Anlegg, med å skru i hop og montere lekestativ. Da hadde sistnevnte entreprenør stått på med grunnarbeid og støping av fundament – de gjorde en fantastisk jobb. Vi har jobbet 10-12 timer dagen hele helga, og fortsetter i samme tempo for å bli ferdige til fredag, når ordføreren skal innvie nyvinningene i parken. Han har bestilt 250 is, så da er det bare for barn å ta seg en tur hit for å lek og søtsmak, sier næringssjefen.

Humor fra parknabo

Han slår av en liten prat med Einar Magne Nilsen Ansnes som bor i nabolaget, og som hver dag har kommet med en morsomhet om det nye sjørøverskipet som er kommet opp i Folkeparken.
– Ja, jeg har lurt på om skipet ikke snart er «ferdigtrutna» og kan settes i drift, ler den forbipasserende, som får lun kommentar fra Johnny Hansen:
– Det er godt at du følger med på arbeidet vårt, sier han, småprater litt om det deilige, varme været og går tilbake til arbeidet.

Står på i lag

Og på tur til andre delen av parken rekker Hansen å gi ros til de tre unge menneskene som står på for fullt.
– Jeg har med meg tre selvgående folk som følger instruksjonene på stativene til punkt og prikke, og står på med siste del av arbeidet: Vi fikk besøk av en semitrailer fra Litauen, som leverte 4000 matter som blir fallunderlag her. Vi blir jammen lange i armene før vi har fått på plass dem, kommenterer han og får et spørsmål på tampen av praten han rekker å ta seg tid til før maskinen brummer igjen.

Skaper et miljø

– Hvordan i all verden har det seg at en næringssjef bidrar inn i sånt arbeid?
– Planen var at kommunen skulle utføre grunnarbeidet i vinter – men ressursmangel ga utsettelse. Men så ville vi så gjerne få ferdig dette – så jeg som har kjørt maskiner siden jeg var guttungen, hentet hjullasteren og annet vi ville få behov for, så satte vi i gang. Og dette hører i aller høyeste grad til arbeidsområdet til en næringssjef: Å skape flotte møteplasser for lokalbefolkning, for nytilflyttede, for gjester og turister er næringstiltak. Vi ser at det er folk her – på tvers av kulturer – hele dagen, fra tidlig morgen til sent på kvelden. Vi ser at det skaper trivsel – og det er målet. Vi vil jo at folk skal bo her!

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

– Ragnvald Paulsen startet jo Rootsen med en festivalidé. Han kjørte ganske bra på allerede første året, sjøl om vi visste at det ikke var mye penger å hente de første årene, sier Rune Brennvik.

Starten for Rootsfestivalen

En festival må ha noen timer med underholdning i løpet av dagene den pågår. Og da ble Brennvik-brødrene hyrt inn som husband.
– Jeg var musikalsk ansvarlig, og vi kunne invitere andre musikere med som gjester. Og jeg tror ikke jeg tar for sterkt i om jeg sier vi spilte mellom seks og ni timer dagen. Om ettermiddagen kunne vi være på gamle Cornetten og underholde der. Og dit kom jo alle de bandene som var på besøk og ofte spilte de sammen med oss eller vi bare jammet. Jeg husker spesielt godt et irsk band som heter Raggle Taggle Gypsies som var her flere år. Vi hadde også et svensk band som spilte irsk som hette Maggie Maguire, de var med på Roots nummer 2. De hadde den samme humoren som oss og vi fant ut at hvis vi skulle spille i lag, skulle vi spille låter ingen av oss kunne, men som vi visste i hodet sånn noenlunde hvordan de gikk. Og så skulle vi spille med irske toner. Jeg husker vi spilte ”Holy Diver” av Dio og ”Eye of the Tiger” av Survivor og sånne låter, med et irsk snitt over seg. Jeg tror det var like artig for oss som for publikum. Det var slik det startet i det små. Det ble noen timer, mimrer Rune Brennvik.

Berget festivalen

Da Ragnvald Paulsen måtte kaste inn håndkleet etter festivalen i 2003, var det mange musikkinteresserte som hadde lyst til å føre festivalen videre, og Kulturcompagniet ble stiftet.
– Jeg tror de rette folkene treftes og dannet Kulturcompagniet da. Økonomifolk var på plass, det var mange med god erfaring fra band og musikkutstyr. Det var vel det som berget hele festivalen. Så når vi ser på hvor stort det har blitt, så har det vært en voldsom reise fra Brennvikingarna var ett av trekkplastrene, til nå i år med for eksempel  Europe på scenen.

Oppvekst på Helgeland

Rune Brennvik er født og oppvokst i Sømna, på Sa’an på lokal dialekt, eller Sandvåg. Oppvokst på et småbruk med noen få dyr. Faren jobbet på butikk og mora tok hjelpepleierutdanning da Rune var liten. Så i oppveksten var det å gjøre fjøs, fotball og etter hvert litt musikk.

Gitar var ikke førstevalget for Rune. Det var tangenter som var tingen for han, gitaren kom seinere. Han begynte å spille orgel i fire-fem årsalderen.

– Det var litt tilfeldig at jeg begynte å spille gitar. Det var egentlig min yngre bror Tommy som ønsket seg gitar i julegave, og så fikk jeg likedan som han. Da var jeg litt snurt, syntes ikke det var sånn særlig. Men så begynte vi å spille. Vi var så små at vi la gitarene flatt i fanget og spilte med tomlene opp. Vi greide ikke å ta akkorder og vi greide ikke å ta rundt halsen på en nylonstrengsgitar. Da var jeg vel i åtte-ti-årsalderen.

Startet band

– Når skjønte du at musikken var en del av framtida di?
– Det tror jeg ikke var før jeg kom til Brønnøysund for å gå videregående. Der traff jeg Olav Nygård, Bertil Bertelsen og Torkel Buarøy og startet bandet ”By The Way” og var ute og spilte mer fast. Før det hadde jeg spilt i band i Sømna, men det var jo mer på ungdomsskolediskotek, mer for cola og pizza. Etter ”By The Way” har det vært sinnsykt mye spilling. Jeg har tatt vare på kalenderne fra opp gjennom årene. Jeg satt og regnet på det en gang – og jeg har spilt det som tilsvarer hver dag i ni år! Det er veldig mye.

– Uten å gå lei?
– Jeg merket ikke noe før Coronaen kom at det var jækla godt å ha litt fri.

Rock og mer rock

Musikken som gjaldt i Runes ungdom var rock’n’roll. De var på ferie i Tomrefjorden der faren vokste opp. En yngre bror av faren hadde en kassettsamlig og Rune husker at de fikk alle kassettene hans. Det var ”Hello” og ”Piledriver” med Status Quo, Slade ”Alive” fra 1972, en Gentle Giant-kassett og Deep Purple ”24 Carat Gold” og litt forskjellig i tillegg. Da ble han Status Quo og Slade-fan i første omgang.
– Men så kom Motörhead! Jeg husker jeg og lillebror Tommy satt og diskuterte hva som var tøffest av Motörhead og AC/DC. Jeg mente jo at Motörhead var tøffest, men i voksen alder måtte jeg innrømme at AC/DC varte lenger, sier Rune.

God kjemi

– Du spiller blant annet sammen med dine brødre, Tommy og Tor Even. Går et slikt samarbeid mellom brødre godt?
– Vi begynte å spille sammen helt tilfeldig. Mamma var gift med en mann på Kolvereid og han skulle feire stordag, og vi var invitert hele sulamitten. Så ble vi enige om at vi skulle overraske litt. og det var vel første gangen vi tre spilte i lag. Etter det har det blitt veldig mye. Det er noe med brødrekjemi.

Skulle ikke opptre under Rootsen 2023

I år er det første året Rune Brennvik i utgangspunktet ikke skulle spille på Rootsfestivalen. Han skulle på ferie sammen med kjæresten sørpå. Men ting endrer seg og nå er det klart at han likevel blir her, for hun kommer til festivalen. Da tenkte Rune at han måtte melde seg til tjeneste. Men alle teltartistene var satt, og det endte med at han for sjette året på rad tok jobben med å spille for de eldre på sykehjemmet i regi av Rootsfestivalen.
– Jeg har fått med meg Vidar Tilrem på fiolin og Rune Pettersen fra Bodø på trekkspill og keyboards. Vi har spilt sammen der en gang før. Og det er jo et fantastisk publikum. Så da får jeg være med i år også!
– Blir det rart å kun være tilskuer?
– Det har jeg egentlig gledet meg til lenge.  Å ha muligheten en gang å bare gå rundt og sulle og kose meg, og ikke være skjerpet til klokka fire for da skal jeg spille. Jeg har trålet teltprogrammet for jeg synes det er et så fint tilbud, og der finner vi noen unge lovende band fra Brønnøysund, i hvert fall tre: Nordavind, Purget og Even Flow. Det er alltid artig fordi jeg mener disse bandene er så mye bedre enn vi var da vi var på den alderen. Så det er noen som har lært dem vel.

Ei festivaluke med overraskelser

Rootsfestivalen betydd for Rune Brennvik. Han sier at festivalen er 50 prosent av  årsaken til at han har fortsatt å bo her. Å bo i Brønnøysund når du er litt livat og sosial, det er ikke enkelt, mener han. I hvert fall i vinterhalvåret.
– Da er det stille og lite som skjer og lite spilling. Det å ha ei nydelig sosial uke å se fram til om sommeren med så bra musikk som vi har hatt i så mange år, og med overraskelser hvert år. Shit!
Det betyr mye for han og han tror festivalen betyr det meste for de som bor her, i alle fall for de som har levd ei stund.

Artistene imponerer

– Det er og en ting som har slått meg, for jeg har jo fått lov til å trø i bakgatene i og med at jeg har vært med og spilt på Rootsen i mange år. Og jeg har truffet noen artister som jeg aldri skulle ha trodd satte sine føtter i Brønnøysund. Som i fjor da vi spilte med Bautastein. Det begynte å bli dårligere og dårligere vær, og da vi gikk av, så var det jo nesten orkan i kastene. Og regn. Og da skulle Saga på. Vi hadde pratet med dem før vi gikk på. Og jeg husker jeg sa til vokalisten: ”It’s a storm coming now, break a leg! Og han sa: Ah, this is nothing, we are not Americans, we are from Canada”. Det var svaret. Kjempehyggelige folk, og så tenker jeg den konserten de leverte i bitende kulde og vått vær. I tillegg fikk de publikum med så det holdt. Jeg stod og så på under en paraply og en poncho bortved lydteltet, og jeg blir bare målløst imponert. Jeg husker også da Roger Hodgson var her. Jeg pratet litt med han og han sa at det var spesielt å komme til sånne små plassene for de ble så fint behandlet. Vi er jo bare jordnære enkle mennesker vi også, sa han.

Bautastein

– Du har de siste årene hatt suksess sammen med bandet Bautastein der du er en sentral person  både som gitarist og låtskriver?
– Ja, jeg spiller kompgitar der, jeg har en lillebror som er mye mer teknisk anlagt – og det var jo tross alt han som ønsket seg gitar, så det skulle bare mangle. Kompgitar er ganske kjipt og kjedelig i lengden, men jeg har jo ansvar for koring og så skriver jeg all musikken. Mulig jeg er litt frekk med de andre, men jeg liker å kalle meg for kapellmester.
– Hvordan kom Bautastein til?
– Det er en litt artig historie. Vi hadde egentlig ikke noen plan på de der greiene. Men jeg hadde noen låtskisser og så hadde jeg møtt Lin-Sofie Andersen. Hun hadde drevet med musikk i Italia og i utlandet for øvrig og hun hadde litt lyst til å begynne på igjen. Så satt vi og pratet litt og så spilte jeg noen gamle låtskisser jeg satt på, og så ble hun litt giret. Så begynte vi å tralle litt min bror Tor Even, Rolf Leander Pedersen og Lin, og så hadde jeg en låtskisse som Lin ble så glad i. Jeg skrev på engelsk først, men jeg var ikke så komfortabel med det. Så vi ble enige om at vi skulle skrive på norsk og dialekt.

– Så har Lin en vakker Vevelstad-dialekt som er mer nordnorsk enn den vi har. Og så ble ”Pust inn, pust ut” til. Vi dro til studioet til Trond Viggo Solås, og han gjorde en fantastisk fin jobb med låten, fikk pulsen ned på låten akkurat sånn den skulle være. Vi den ut i 2015 og sendte den til listing i NRK. Vi hadde jo ikke noe plan B på det her, hadde bare lyst til gi ut en låt. Så hadde vi laget et bandnavn da, men det var jo ikke noe band som var oppe og gikk egentlig. Så ble vi A-listet med en gang, og låten lå lenge. Og så begynte det å komme inn interesse fra festivaler og konsertlokaler som hadde lyst til å ha oss. Vi hadde en ferdig låt, og det var ikke noe å reise rundt med det, det ble i hvert fall en veldig kort konsert. Så da ble vi enige om at vi måtte gjøre noe. Men vi har ikke vært kjapp altså. Jeg har vært kjapp (håper du skriver det), for jeg la ut sytti-åtti, kanskje nitti ferdige låtskisser i 2015. Og de skissene vi ikke har brukt til nå er kanskje de beste vi har. Det er bare det at det tar litt tid å skrive tekstene. Vi spyr ikke ut tekster akkurat, medgir Rune.

Bautastein har gitt ut albumet ”Åndedrag” og jobber med en oppfølger. I tillegg er det tanker om soloprosjekter og andre ting på siden av i form av egen musikk.

Flytter

Nå har Rune tatt et avgjørende valg for framtida. Han har valgt å flytte til Ski, til kjæresten og hennes tre barn. Men først skal de på ferie sammen. Så bærer det et lite år til Grand Canaria da hun har hus der nede. Etter det bærer det til Ski.
– Det er jo en fantastisk historie, dette kvinnemennesket møtte jeg for 30 år siden, helt tilfeldig. Vi ble perlevenner eller ”soulmates”, som det heter,  og har vært det i alle år. Vi sendte hverandre meldinger noen ganger i året. Når jeg går tilbake og ser på meldingene er de så hjertelig varme og gode fine ting. Så ble hun skilt for noen år siden og jeg ble alene for noen år siden og så begynte vi å ta kontakt. Så fant vi ut at vi var sinnsykt glade i hverandre. Det er bare teit av oss om vi ikke vil ha alderdommen i lag. Det kunne ikke ha skjedd noe finere i livet mitt enn akkurat det.

Gir seg ikke med musikken

Men flyttingen betyr ikke at musikken legges på hylla. Rune skal fortsette å skrive låter for Bautastein og fortsette og spille sammen med dem, men han har ikke lyst til å dra rundt å spille når de ikke har mer kjøtt på beina. Han mener de må ha et knippe låter til, og det må være type låter som drar dem opp i energinivå, og få flere gode låter inn på live-settet først.
– Jeg vil til slutt ønske Rootsfestivalen lykke til igjen i år også. Det er jo den festivalen jeg er mest stolt av i hele verden, og det er jo en grunn til at jeg har vært med i alle år. Jeg er gode venner med mange av dem som er med og arrangerer og vi blir behandlet godt.  Det har alltid vært ryddig, og så er det summa summarum den uka der alle i hele Brønnøysund, inkludert turistene på besøk, går rundt og smiler og gliser. Og teltet er helt gull. Jeg håper at festivalen i år får godt vær og at det blir en suksess igjen for jeg har ståltro på fortsettelsen, avslutter Rune Brennvik.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no

I august i år popper det opp en rekke fine matfestivaler i forbindelse med sykkelracet fra Mo i Rana til Trondheims vakre bybro, Laukholm merker seg at det blir også i Rana, Mosjøen, Namsos og Steinkjer.
– Men det er jo en riktig fin måte å vise lokal kultur på, men så brenner jo
jeg for at vi i Brønnøysund skal gjøre dette til en årlig happening; både
for lokalbefolkning og for turistene, sier Laukholm.
Han er mangeårig kokk, vil lede matfestivalen og har med seg Kokkenes Mesterlaug på det lokale arrangementet.

Til årets matfestival har det meldt seg 16 utstillere og Laukholm lover både lokalmat og internasjonal mat, som seg hør og bør når det er sykkelrace med deltakere fra nær og fjern.
– Vi skal være i gågate midt i sentrum og vi skal sørge for at folk kan
kjøpe seg noe godt å spise, men at de også kan kjøpe med seg gode saker
hjem. Hovedmålet er å sette matkultur enda mer på kartet, og få vist frem de
flotte varene vi produserer her på Sør-Helgeland, sier Laukholm.
Skulle det bli et fast matmarked i august i Brønnøysund, håper han at det kan gi besøkende en fin opplevelse og samtidig forlenge sesongen.
– Vi kan i år se hvordan det fungerer, for det krever mange frivillige og er
mye arbeid. Dette blir en slags generalprøve for om dette er noe vi bør
fortsette med neste år. For min del er dette noe som har stor verdi; jeg har
viet livet mitt til å være med på å løfte frem gode råvarer, dette er
utrolig viktig også i turistsammenheng, sier han.

Per Børre Olsen i Brønnøysund Handelstands Forening ser frem til matfestivalen.
– Vi ble tidlig vår i år invitert i et møte med Brønnøy kommune, ved næringssjefen, hvor vi ble spurt om å bidra til Arctic Race. I enighet med kommunen kom vi frem til at en matfestival kan være noe vi kan gjøre, så vi gjorde en investering for å få dette til. Handelstandsforeningen kjøpte en lavvo med møbler og kokeutstyr og plass til opp mot 130 personer. Denne vil du finne midt i sentrum og festivalen blir altså vårt bidrag til den store happeningen Artic Race, sier Olsen.

For han merker seg den enorme muligheten for alle midt i Norge å vises under Arctic Race. Det vil være en rekke TV- selskaper i sving og flere helikopter i lufta.
– Dette er en fin mulighet til å vises, for alle som ser sendingen, selv de som ikke er mest interessert i syklingen, får med seg flotte naturbilder og stedene som besøkes. Jeg håper at vi med matfestivalen er med på å trekke folk inn til Brønnøysund, for vi alle i handelstandsforeningen lever av besøkende og handlende! Jeg håper at vi kan få til en årlig festival. For å få til det må vi fremover få med oss utstillere og besøkende, sier Olsen.
Han håper en slik festival blir en gylden mulighet til å vise frem den flotte sjømaten vi har i distriktet.
– Men også fra den andre store primærnæringen her, jordbruket. Der er det mange produkter som fortjener oppmerksomhet, sier han.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Roller:
Daglig leder: Yilmaz Dag
Stillingsinstruks:

• Daglig drift
• Økonomisk ansvarlig
• Drift av portalene Helgelandsguiden og midtinorge.no
• Innkjøp
• Porteføljeleder
• Ansvarlig for leieavtaler, lisenser, abonnementer

Redaktør: Hege Celine Sæthre
Stillingsinstruks:

• Redaksjonelt ansvarlig
• Leder det redaksjonelle arbeidet
• Fortløpende kontakt med freelancejournalister, fotograf og research-person
• Journalistisk rolle
• Bidragsyter opp mot foto og tekst

Grafisk leder: Ansette vår 2022

Stillingsinstruks:

• Ha ansvar for den grafiske porteføljen i Helgelandsguiden.no
• Følge opp kunder: Lage forslag til materiell og presentere dette for kundene
• Midlertidig salgsrolle i påvente av selger: Kontakte aktuelle kunder både for Helgelandsguiden og midtinorge.no
• Ansvar for messeoppfølging
• Delta i eksterne møter: Næringsforum med mer.

Selger: Ansette etter 1. januar 2023
Stillingsinstruks:

• Salg for Mediehuset Brønnøysunds kanaler
• Kundeoppfølging
• Rådgivning

Journalist: Foreløpig freelancere: Faste ansettelser i 2023-24 – Tekst og foto
Fotograf: Raymond A. Hagen: Foto på diverse oppdrag
Research: Janne Lise Åsvang Karlsen: Mattester og bidragsyter saker til midtinorge.no

Mål 2022:
Vi fortsetter arbeidet i Mediehuset Brønnøysund (MB) og tilbyr produkter til lokalt næringsliv: Innen utvikling, foto, tekst og rådgivning.  Vi ønsker større involvering, få enda bedre oversikt over hva MB kan gjøre til nytte for regionen. Vi kjører lunsjmøter og feirer at mediehuset er fem år i år.

Vårt mål er å skape gode produkter.
Vi skal jobbe enda bedre med kvalitetssikring og samarbeid.
Vi utvikler en API i løpet av året og vi skal kjøre en del kurs.

Helgelandsguiden:
Vi gjør bedriftene synlig lokalt og per april 2022 er 28 000 sidevisninger. (Har vært på 70 000, endret til Rank Math 2, noe som ga nedgang. Vi skal sette nye tiltak for å få samme trafikk og gjerne øke mer)
Helgelandsguiden består av alle bedrifter i Helgeland. De som velger å bli medlemmer kan selv legge inn aktiviteter og nyheter.
Booking kan utføres via dette systemet.

Midtinorge.no:
Vårt nettmagasin inneholder aktualiteter og kunnskapdeling, nytt, artikler fra næringsliv, kultur og opplevelsessegmentet.
Vi vil i 2022 særlig skrive om det som produseres og skapes midt i Norge og opplevelser.

Midtinorge.no er registrert i Medietilsynet som nettavis nummer 443 (Juli 2019)
Organisasjonsnummer 919444231

En som er skikkelig forkjemper for at vår dialekt skal bevares og som mener vi må ta i bruk gamle dialektord igjen, er John Alfred Johansen. Han har siden han var ungdom samlet ord og uttrykk. Han mener vi må bli flinkere å bruke dem så de ikke dør ut.  Det er viktig fordi dialekten forteller litt om hvem vi er.
– Men er det ikke bedre å bruke en normalisert dialekt slik at vi lettere forstår hverandre?
– Jo, alt til sin tid. Jeg har bodd og jobbet på Østlandet i mange år, og da var jeg nødt til å legge om. Jeg kunne ikke si til kompisene mine at de skulle slenge hit kopptvogå. Da hadde de ikke skjønt noen ting. Men etter hvert som de ble kjent med meg, dreiet jeg om litt etter litt, helt bevisst, slik at jeg pratet breiere og breiere. Og det var det ingen som reagerte på, sier John Alfred.

Han mener årsakene til at dialekten vår er på vikende front er følgende:
– Jeg tror det er påvirkningen fra alt vi blir bombardert med utenfra, fra TV, aviser og spesielt da dette Internettet. Alt skjer jo på engelsk nå til dags. Og ikke minst apper. De snakker jo ikke norsk lenger disse ungdommene, de kommuniserer seg imellom på engelsk. Hvis vi ikke bruker språket vårt, dør det ut. Og det synes jeg er trist.
– Men ungdom i dag skjønner jo ikke gamle ord og uttrykk. Hvorfor skal vi prakke det på dem?
– Kanskje du treffer en sånn særing som meg da. Som synes det er artig med språk, og å finne ut hva det eller det ordet betyr. Keffør sei du det sånn? Det var jo sånn det begynte med meg. Jeg og ho bestemor satt ved kjøkkenbordet og prata, og så var hun så vankelmodi. Ke du sei bestemor? Ke dæ betyr? Jeg bruker ikke det ordet selv til daglig, men jeg skjønner hva det betyr, og det er ikke så lenge siden jeg hørte det på radioen.

Da var John Alfred Johansen fjorten, femten år. Etter det har han samlet mange dialektord og -uttrykk fra Brønnøy. Han forteller at han plukker opp mye i kaffepausene og i lunsjen på jobben. Ofte sier noen av de eldre rundt bordet et spesielt ord, og da fanges interessen, han skriver ned ordet og betydningen av det.
– Faren min gikk jo dessverre bort så alt for tidlig, men hos søsknene hans har jeg snappet opp ett og annet. Ellers har jeg i møte med eldre slektninger spurt om de har noe spesielt å gi meg. Eller jeg bare har fulgt med når de snakket, snappet opp noe og spurt: Hva var det du sa nå? Hva betyr det? I hvilke sammenhenger kan vi bruke det ordet der? Så det har ofte vært litt tilfeldig. Det hadde sikkert blitt en mye større mengde ord dersom jeg hadde gått aktivt ut for å samle!

Han har ikke oversikt over hvor mye han har skrevet ned, men det blir noen A4-sider. Noen hundre ord, kanskje. Han har gitt ut to artikler om gamle dialektord i ”Blad av Brønnøy historie” som Brønnøy historielag gir ut, i 2013 og 2016.
– En jeg jobber med var med i redaksjonen. Han spurte meg om jeg kunne tenke meg å samle noen av disse ordene og betydningen av dem til et innslag i bladet. Sånn ble det at de ble ”kjent” for de få som leser det bladet da.
– Er det noe som kjennetegner våre dialektuttrykk sammenlignet med våre nabokommuner, som Sømna, Vevelstad og Vega?
– På gymnaset lærte vi at vi har både palatalisering, apokope og tjukk L. Alle disse skumspringene som språket kan ha i norsk, det har vi.  Og så har vi den typiske sangen da, tonefallet på dialekten vår, den er litt spesiell sammenlignet med andre dialekter. En blanding av trønder og nordlending. Kjører du til Bindal prater de mer trønder, og kjører du nordover til Forvik og lenger, så prater de nordlending. Og vi krasjer midt imellom. Eldre folk har sagt at for kanskje 50 år siden kunne du høre forskjell på en som kom  fra Mosheim og en som kom fra Tilrem. Og så hørte de forskjell på de som kom fra Mo. Og når du kom til Horn var det i alle fall to dialekter, en på på Stor-Horn og en på Less-Horn. Dette er det jo vanskelig for oss som er uvant, å forstå, men jeg synes det er kjempespennende at det faktisk var sånn.

Johansen har en kompis som flyttet til USA rett etter videregående skole.
– Når vi treffes, så er det ingen som prater så breitt som han, for han har jo beholdt den dialekten som vi pratet for 30-40 år siden.
– Vet du noe om tilblivelsen til mange av ordene du har samlet?
– Nei, det har jeg ikke forsket på i det hele tatt. Men jeg har jo spekulert en del på det, og jeg har en mistanke om at mange ord er sugd ut av eget bryst sånn første gang. Når noen sto i en situasjon som de hadde behov for å sette ord på, eller de hadde en gjenstand eller en situasjon de måtte si noe om. Og uten et ord eller begrep som var dekkende, så fant de på noe. I tillegg har vi jo her på kysten hatt mye sjøfolk innom. Da hendte det jo at man i møte med andre fanget opp ord både her og der.

– Hva skal du gjøre med dialektordene du har samlet?
– Jeg har i hvert fall ikke lekt med tanken om noen bok eller noe sånt. Hvis andre føler behov for dem, så har jeg ikke noe personlig eierforhold til ordene. For min del var det viktig å samle dem slik at de ikke blir borte. Når vi som bruker ordene blir borte, så blir ordene borte også. Dessverre.
– Har du noen favorittord eller uttrykk?
– Nei. Ja. Ordet ”fåni” er en måte å beskrive en som er litt tullball, er litt korttenkt eller gjør noe bakvendt, uten å ty til direkte bannskap som vi nordlendinga ofte er kjent for. Da kan man jo bruke et sånt ord, avslutter John Alfred Johansen.

Unge i dag er ikke så opptatt av gamle ord og uttrykk. I vår digitale verden trekker de heller engelske ord og uttrykk inn i språket.
– Vi har gjort en undersøkelse blant et par ungdommer på videregående skole, Mathea Elden og Linn Holmstrand. De fikk 20 gamle ord fra vår dialekt til tydning:

Anføttes, bængel, eitråt, hattfokk, koppspyæ, låppin, tuggæ, fæsjæ, håsslest, kalkauk, kjon, kjæftausæ, kurin, umakrejdd, prekkelarbeid, poteddes, sjakk, sjettdyæ, skromplæst og rotbløyte.

Resultatet av undersøkelsen står neppe til mer enn en 3er. De forstod og kunne forklare seks ord, med litt hjelp fire til. Halvparten greide de altså ikke. Elden og Holmstrand sier at de ikke er så opptatt av gamle dialektord, for å ta dem i bruk må det bli en vane. De mener at det er på mindre steder gamle dialektord mest er i bruk. De innrømmer at engelsk er langt på vei inn i deres vokabular.
– Jeg jobber på butikk, og det hender at eldre folk blir litt sure når du ikke forstår gamle ord. Det var ei gammel dame som skulle ha ”hårløk”, og det skjønte jeg jo ikke, men det var altså hårspray, forteller Mathea Elden.

Heldigvis er det mange som ser verdien av å samle inn  gamle ord og uttrykk slik at de ikke går i glemmeboken.
I Sømna er det kommet ut en samling ”Ord og uttrykk fra Sømnadialekten”. Den er redigert av Unni Sandholm. Hun har samlet inn en del ord selv, men har fått mye fra Hans Pettersen, Paul Tjønnøy, Rafael Lyngvær, Johanna Lofthus og Viggo Solberg, som har konsentrert seg mest om Sund.
Heftet er på 57 A4-sider og inneholder 2700 ord og uttrykk.

På Vevelstad forteller Beate Andorsen at den første som samlet inn dialektord var Arnt Åsvang på 80-tallet. I 1992 ga Kjellaug Kristiansen, som jobbet på kulturetaten, ut et hefte med Vevelstad-uttrykk på 20 sider, cirka 300 ord. Nils Waag har tatt for seg uttrykk fra Hamnøya. I dag organiserer Bjørg Helene Andorsen på kulturkontoret ei Facebook-side som heter Vevelstad-dialekten, og der er det stor aktivitet. Leder Ivar Smith-Nils i Vevelstad historielag illustrerer ordene på en humoristisk måte.

På Vega kom andre utgave av et A4-hefte, ”Målføre på Vegå – både før og no” ut i 2001. Det er samlet og redigert av Atle Holand, Ola Krogh, Nils Arild Nesjan, Ulrik Nesset og Arnt Oppegård. Bidragsytere til heftet var Johan Antonsen, Aslaug og Kåre Grøtland, Nanna Oline og Richard Wika og Nils Wika. Utgiver var Dialektgruppa i Bygdelaget Vegaværingen. Heftet er på 12 A4-sider og inneholder mer enn 1100 ord og uttrykk. Innsamlingsarbeidet foregår fortsatt etter hva vi forstår.

I Velfjord har Velfjord Historielag vært aktiv i innsamling av gamle Velfjord-uttrykk. Mange av uttrykkene er utgitt som en føljetong over flere år i årboka for Velfjord.
I tillegg finnes det en nettside med Velfjord-uttrykk. Aktive innsamlere har vært Arnold Dypaune, Bård Aune og Aud Nicolaisen. Marie Åsen har også en egen samling.

I Brønnøy har det vært mange innsamlere. En av de første var Carl Nielsen som i 1973 avsluttet sin innsamling av ord og uttrykk fra Helgeland. Da hadde han samlet 1277 ord som ble offentliggjort som en føljetong i Brønnøysunds Avis. Didrik Angel Didriksen på Laukholmen hadde også samlet mye, men hvor mange ord vet ikke hans arving Inger Hilde Nyrud. Hun forteller at hun har samlet noe selv og mye av dette fikk hun fra Didrik. Jarle Johansen har samlet ord fra Tilrems-dialekten i sitt arbeid med Tilrems Markedsplass. Og nå i nyere tid er det John Alfred Johansen som har samlet uttrykk, mye fra Torgøyene.

Etter hva vi forstår er det ikke gitt ut noen samlinger av ord og uttrykk fra Brønnøy, men takket være at mange samler inn gamle ord og uttrykk, blir mange av dem brukt i trykt form eller på Facebook.  Du kan også få kjøpt  bærenett, forklær, kopper og bilder med gamle ord og uttrykk fra både Brønnøy, Vega, Vevelstad og Sømna, både på nettet og lokalt.

Kine Laumann på Nordli i Brønnøysund har tatt inn slike produkter i sin butikk.  Hun forteller at varene går som varmt hvetebrød.
– De har blitt veldig populære både blant lokalbefolkningen og blant turister, sier Laumann,

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no

En liten oppdatering etter Anne Mette Asbjørnsdatters utstilling på Lundhaug i Brønnøy i helga er på sin plass, for vi får tilbakemeldinger av den typen vi liker veldig godt å dele i midtinorge.no: Den rause og glade typen:
– Jeg ble så overrasket da jeg kom dit, for som sagt, det var så fint å oppleve stemningen, kunsten, lyden av fugleliv. Jeg falt for et blått fabeldyr av veggskulpturtypen. Jeg har tidligere kjøpt lysestake med fabeldyr, og ser frem til å ta det med meg når vi nå flytter til Orkanger, hjemstedet mitt, sier Nielsen.
Årsaken til at akkurat dette fabeldyret ble med hjem forklarer hun slik:
– Fabeldyr er koselige, de vekker eventyrlige følelser, de er så gøy. Denne skal ikke gjemmes i en krok men bli lyssatt på en hvit vegg. Jeg gleder meg, sier Skjølberg Nielsen.

Like begeistret var paret som fikk kjøpt maleri, og fikk det opp på veggen før helga var omme.
– Vi falt for symbolikken i bildet med sommerfuglene, kokongene og temaet gjenfødelse. Vi likte det åndelige, litt drømmende opplevelsen som ble skapt av fargene og lyset som faller inn og strømmer ut. Vi likte stemningen så godt at vi klarte ikke å gå derfra uten maleriet «Uendelig love», sier Heidi Myhre.

Kunstneren selv er overveldet etter besøket, for nær 30 stykker tok turen til Lundhaug denne sommerhelga i august.
– For en erfaring å ta med seg; og særlig artig var kommentaren «jammen dette er ingen miniutstilling», for jeg var ikke klar over hvor mange bilder jeg hadde laget før jeg hentet dem frem og fikk dem opp, både innendørs og utendørs. Artig var det også at yngste besøkende var halvannet år og at eldste kom helt fra Hattfjelldal og var 91. Og skjønneste kjøper av maleri var uten tvil hun på åtte, som hadde med seg sin bestemor og som syntes bildet var så fint.

I sommerværet kom barn innom og tegnet kunst på berget med kritt, to personer falt på samme tid for et maleri, og valgte å bli enige seg imellom hvem som skulle kjøpe. Kunstneren var i forkant spent på reaksjonene og de ble sterkere enn hun hadde trodd.
– Det var tårer og så mye ros at jeg er glad for å ha gjort dette.  Det var stas å høre fra ei som går mye på utstillinger at bildene mine er fine og at «mye skjer i bildene». Det er ikke så rart, for hvert og ett av de forteller en historie. Jeg var i forkant spent på om jeg kom til å ta frem maleriet av min mor, sånn ble det! Det var ikke til salgs, men fikk mye oppmerksomhet, sier Anne Mette Asbjørnsdatter.

I år ble utstillingen et privat arrangement, på grunn av koronaregler, og kunstneren ser allerede for seg neste sommers samling.
– Jeg håper det blir Velfjorddager, for det er fint tidspunkt å invitere inn på. Da håper jeg å kunne annonsere, henge opp plakater, invitere til vernissasje – i det hele tatt ha plass til så mange som helst. Nå blir det mye skulpturering ut over høsten, kanskje en og annen veggskulptur, og kanskje en og annen liten drage. Det var faktisk to stykker innom som lurte på om jeg ikke lengre laget de små dragefigurene jeg gjorde før. Det betyr jo at noen flere må komme til, ler hun.

Fra forhåndsomtalen til arrangementet:

Anne Mette Asbjørnsdatter fra Brønnøy har 7. og 8. august utendørs miniutstilling på hjemstedet Lundhaug i Velfjord.
– De som tar turen får se skulpturer, og det er første gang jeg skal vise frem mine akrylmalerier, jeg er så spent på responsen, sier hun.

I 2018 ble Anne Mette Asbjørnsdatter tatt opp i Norsk forening for uavhengige kunstnere (NFUK), noe som skal ha gitt både glede og inspirasjon.
– Jeg deltok digitalt på landsutstillingen i fjor, og har fått juryert to skulpturer til utstillingen i år. Det er selvsagt stas, sier hun og forklarer at hun har fortsatt med å lage fabeldyrene NFUK har gitt henne ros for.
– Det kjennes ut som om jeg har hatt en god progresjon innen keramikken, og jeg har drevet en del forskning på arbeidssiden, hvordan ønsker jeg å utvikle meg videre, sier hun.

Utstillingen førstkommende helg vil bli i og utenfor naustet på gården, og hun rigger seg nå til for å følge nasjonale koronaregler.
– For ti år siden søkte jeg om fylkesmidler for å få renovert buret og naustet på gården. Nå er alt i stand. Naustet er fint til blant annet utstillinger og på buret tenker jeg å ha skrivestue, sier kunstneren, som ikke bare har en diktbok under arbeid, men som også bruker ord i de nye maleriene sine i akryl.
– Jeg henter inspirasjon i mye. Kjærligheten til familien min preger mange av mine malerier, sier hun og undrer om det fargesterke og inntrykksmettede bildet av sin mor skal være med på utstillingen.
– Jeg har ikke bestemt meg ennå, sier hun.

De som velger å legge turen til Lundhaug i Velfjord denne helgen, for å se utstillingen, vil oppleve et naturskjønt område, der det til og med er mulig å låne robåten og å få en kopp kaffe eller to.
– Jeg holder nå på å bestemme hvilke keramiske figurer og malerier som skal være med. Disse jeg har mye tekst i tenker jeg blir med, sier hun, hvorpå hun deler et maleri med litt mindre skrift, men med gullsommerfugler.
– Hvor de kommer fra? Det kan du få vite når du kommer hit, ler hun.

Og forteller at hun lader opp før utstillingen i det hun kaller buret. Hun har fyr i peisen og har latt mannen Nils og hunden bli igjen inne i heimen på gården.
– Jeg er veldig spent på hvordan responsen blir fra folk. Om det dukker opp mange eller få. Uansett er de hjertelig velkomne, midt på helgedagene og utover ettermiddagen, sier hun og bekrefter at det blir nye utstillinger «der ute»; for hennes kunst finnes fra Domkirken i Trondheims kunstutsalg, til snart Vestfossen kunstlaboratorium.
– Den utstillingen er i oktober og jeg er juryert med to skulpturer. Det er stas, og kommer du hit får du en forsmak på det jeg kommer med til neste år, sier Anne Mette Asbjørnsdatter.

Tekst: Hege Celine Sæthre
Foto: Nils Atle Haraldsen/Torill Bertelsen/Privat

Den som ble trukket ut i førjulskonkurransen vår, og vinner gavekort på 500 kroner fra kjøpesenterkjeden Amfi er Frida Ebbesen fra Brønnøysund. Hun ga oss en hel juleopplevelse i et fotoglimt!

Og her følger, sent men godt, vinnerne av midtinorge.no sin fotokonkurranse for høsten 2020. Alle får fem Flax-lodd i posten!

Septembervinneren Solveig Lomsdal, fra Brønnøysund, har delt et bilde vi kjenner er essensen av  vårt distrikt. Opplevelser, stemning, natur og aktivitet ute på tur! Vakre farger!
Oktobervinneren heter Lisbeth Margrete Borgen og kommer fra Bindalseidet. Hun har delt et glimt fra sitt nærområde, fint komponert og med farger som viser vår senhøst og vinter.
For desember trakk vi ut denne fra Sissel Breiland fra Offersøy. Et bilde som fikk oss til å smile, for ved første øyekast så det ut som den ene blunket til oss. Herlig og kreativt! Tusen takk til alle sammen!

For hver måned i året trekker midtinorge.no fotovinnere fra bilder tagget på Instagram eller sendt oss via e-post. Bildene må være fra vårt distrikt. Bruk #midtinorge eller post@midtinorge.no.
Vi gleder oss til å se flere stemningsbilder!

Tekst: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Augustvinner Grete Rugland har tatt bilde fra vakre Vefsna, med blikk mot Sjøgata med den lange sammenhengende bebyggelsen av brygger og trehus. Pittoresk og vakkert.
Vi sender fem Flax-lodd og håper på gevinst! Vi tar gjerne i mot flere bilder fra Mosjøen, der vi også i sommer så besøkende på fotosafari; i gatene, i Hagen ved Fru Haugans og i Helgelandstrappa.

For hver måned i året trekker midtinorge.no fotovinnere fra bilder tagget på Instagram eller sendt oss via e-post. Bildene må være fra vårt distrikt. Bruk #midtinorge eller post@midtinorge.no.
Gå gjerne på fotosafari i nærområdet. Det har vi gjort på foto under, som er fra Sørbyen i Brønnøysund.
Tips gjerne andre om denne konkurransen!

Tekst og høstlig foto fra Sørbyen: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

– Det vi vanligvis har tjent penger på er lys- og lydutleie. Når det ble stilt med jobber som følge av Korona, måtte vi utvikle noe helt nytt, og det har vært artig. Streaming for eksempel. Streaming eller videoproduksjon er noe vi tidligere ikke har gjort så mye av. Resultatet er at vi har greid å opprettholde en del av inntektene samtidig som musikerne har tjent penger på opplegget, sier daglig leder i Vega Media, Nils Hilmar Gullsvåg.

Ettersom Vega Media satt på del bra utstyr og som kunne brukes til opptak og streaming, ble digitalscenen opprettet. Den ble utviklet fra null til å bli en viktig kanal for musikklivet på Helgeland. Sjøl synes daglig leder at de har fått det ganske bra til.
– Vi har hatt mange artister som har spurt om at de kunne få lov til å spille på digitalscenen vår, og vi synes det er viktig for dem at vi kan være med å bidra. Det har jo blitt en sånn gladsak, egentlig. Vi er oppe i 24 konserter, og i det siste har vi kjørt fire konserter i Mosjøen og seks på Tørrfiskbrygga i samarbeid med Kred. Vi har også avviklet en musikklinjekonsert i Mosjøen, der vi ble hyret inn for at elevene skulle få en avslutningskonsert før de sluttet, sier Gullsvåg.

Det er rundt 2500 personer som følger Vega Media sin digitalscene, og den deles i søkk og kav, ikke minst blant musikere og fagmiljøer. Mens andre rapporterer om at det ikke er noe vits å streame fordi Vips-inntektene er borte, så opplever Vega Media det motsatte.
– Så det betyr at koronapandemien som kom over oss ikke har hatt så veldig mye innvirkning på deres inntjening?
– I mars og april ble det ganske stor forskjell egentlig, for mars var fullbooket med lydoppdrag som datt bort.
Vi fikk 10.000 kr støtte fra staten for mars og april, så 10.000 i forhold til tapte inntekter på 300.000 er jo ikke det samme, men det dekket i alle fall strømregningen i de to månedene pluss litt til. Og så er vi så heldige at vi har en kino som gjorde at vi kunne søke om kompensasjon fra Kulturdepartementet som erstatning for kinobilletter, så der fikk vi 40.000 kr i billettstøtte og noe til konsertstøtte. I mai var vi oppe på den samme omsetningen vi hadde før Korona, så vi ser jo ingen grunn til å søke om kompensasjon for mai.
Når vi har erstattet kjernevirksomheten med nye tjenester, synes vi det er fair. Vi brukte en måned på å rigge oss til sånn at vi kunne kjøre digitalkonserter. Det har vært vanskelig å planlegge, for vi ikke har visst hva vi hadde å forholde oss til.
Hvor mange kan man ha på en konsert? Da 15. juni kom og det var lov til 200, så vi at det var mange som tenkte å lage småkonserter. Og da er vi mye bedre rigget enn de store firmaene til å gjøre slike jobber fordi vi har kort avreiseavstand. Det er klart at når de store lydfirmaer som Trondheim Lyd og Lydteamet skal ut og kjøre lastebil, så koster det fort 20.000 kroner før de er på plass, bare for å ta løs biler og mannskap. Mens vi synes at 20-30.000 er bra betalt for en konsert fordi vi har lavere kostnader og enklere reiseveier.

– Noen hevder at streamingkonserter minsker folks betalingsvilje for vanlige konserter når samfunnet er tilbake til det normale. Hva mener du om det?
– Det får vi se, det vet jeg ikke. Men jeg tror faktisk at det er omvendt. Jeg tror det vil være sånn at folk er så drita lei av å se steamete konserter, at de huter seg ut. Det tror jeg vil skje. Og så tror jeg og at det er sånn at hvis for eksempel Kred, et utested i Brønnøysund, kan streame en konsert samtidig som folk går dit, så kan de selge billetter online samtidig som de selger ordinære billetter. Jeg tror de færreste velger å sette seg heime og se på TV når de kan gå på Kred.
En jazzmusiker som jeg kjenner godt til, Håkon Kornstad, var en av de første som gjorde en digitalkonsert. Han er saksofonist og sanger og 110.000 personer var inne og kikket på konserten. 1600 av dem Vipset penger for konserten. Når snittet på en slik billett er en 100-150 kr, kan en jo begynne å regne. Han hadde fire månedslønner på den ene konserten. Og så mye folk på en jazzkonsert! Han har jo turnert i flere år og har kanskje ikke hatt så mye folk alle konsertene til sammen!
Hos oss har seertallet holdt seg omtrent på samme nivå. Vi startet med 150 som så den første konserten med B-gjengen. Så har vi rundet opp til 200 på det meste og ned til 100. Da snakker jeg om dem som følger hele konserten. Så har det gått litt opp igjen. Det var rundt 250 som så Moondog Jam og 350 som så hele Publiners-konserten. Så vi har ligget på det jamne hele tida. Jeg så at Åse Kleveland hadde konsert fra Store Studio, og da var det bare 90 som så på.

Nils Hilmar Gullsvåg ser på seg selv som en ekte vegaværing sjøl om han er født i Rørvik og bodde i Brønnøysund til han var tre år. Etter det har han bodd på Vega og føler seg kanskje litt over snittet interessert og fornøyd med tilværelsen. En ekte vegapatriot. Han er utdannet allmennlærer med musikk som hovedområde, og har i tillegg utdanning i mediekunnskap i Bergen før han flyttet oppover til Vega igjen i 1992. Da begynte han å jobbe i musikkskolen, og var der til rundt 2005. I tillegg har han vært innom skolen på Vega som IKT-ansvarlig. I dag regner han seg i prinsippet som avskiltet i det meste, i alle fall til å undervise i matematikk og naturfag. Men det synes han er like greit.

Musikken betyr mye og han kaller seg en slags musiker. Han har alltid spilt et instrument. Og etter hvert som han har jobbet med musikk på instruksjonsnivå, både for Vega skolekorps og Vega Songlag, har han tilegnet seg spilleferdigheter på mange instrumenter.
– Kanskje mest blåseinstrumenter, men også gitar, piano og bass. På en liten plass må man jo spille det som mangler, så mangler vi pianist, må jeg spille piano, mangler vi bass så må jeg spille bass. Og mangler vi gitarist, må jeg spille gitar. Det var gitar jeg startet med og det var mitt hovedinstrument under utdanningen. Da hadde jeg Stein Erik Olsen, en ikke helt ukjent klassisk gitarist, som lærer. Han fløy faktisk en dag i uka fra Oslo til Bergen for å ha meg og en student til. Det var ganske spesielt. Jeg tror ikke resultatet stod i stil med innsatsen som ble lagt ned fra høyskolen. Men det var tøft at de gjorde det. Men jeg tror ikke han var så kjempefornøyd med eleven sin fordi jeg holdt på med så mange andre ting enn de klassiske etydene. Litt øving ble det jo, men kanskje ikke helt på de tingene han helst så at jeg skulle øve på. Men det var artig. En utrolig flink fyr.

De siste årene har det blitt mest bassgitar, og Nils Hilmar spiller i flere faste band som har holdt på i mange år.
– Ett heter King Vegas som er Vega-bandet for tida. Det er kanskje det eneste folk i Brønnøysund har hørt om. Og så har vi et band som heter Mandagsbandet som jeg synes er kjempeartig, og der spiller jeg faktisk gitar. Hver mandag møtes vi her på loftet på Folkets hus. På siste øving var det Phil Lynnot-kveld, og det var artig. Dette er jo ting som jeg aldri har spilt før, men som er råtøft. Og da var vi tre gitarister og spilte trestemte gitarsoloer. Så har vi et tredje band, Tullamore Crew, som spiller irsk musikk sammen med Vidar Tilrem, André Rottem og Thomas Iversen. Nå har vi fått med oss en veldig flink banjomann som flyttet til Vega for et års tid siden. Så da blir det mer irsk framover. Vi satser på at når vi kommer oss ut av korona-dvalen, da blir det irsk fest.

Hvordan får Nils Hilmar tid til alt dette pluss bedriften han driver?
– Døgnet har jo ganske mange timer, så det er bare å stå opp om morran det! Men det er jo klart at det er hektisk i perioder, noen perioder er det ganske stille. Og på vinteren er det roligere enn om våren og høsten, så da har man jo tid til å sette seg inne og øve litt. Og så har jeg jo voksne unger, så det er lite med bleieskift og sånn. De trenger ikke så mye hjelp til det når de har blitt 29 og 27 og 20, da ordner de seg sjøl.

Hvordan kom Vega Media i gang?
– I utgangspunktet startet vi noe som hette Vega Lydutleie for å redusere skatt når vi spilte ute til dans i 1992-93. Så var det etter hvert mange som spurte på om de kunne få låne eller leie utstyr hos oss, for vi hadde samlet opp en del fra 1992 og utover på 90-tallet. Så ballet det litt på seg. I 2002 tenkte vi at nå er dette blitt så stort at det ikke er noen hobby lenger, det er mer en inntektskilde, mer en jobb. Skulle vi satse, måtte vi ha et hus, så vi kjøpte det gamle samvirkelaget på Igerøy, og da passet det bra å gjøre bedriften om til et AS. Vi var to eiere i utgangspunktet, og vi har fått med oss fire til. Det viktigste formålet, sjøl om det ikke står direkte i vedtektene, er å være en trivselsfaktor i kommunen, at man kan gjøre ting som betyr noe for folk som bor her, og kanskje også for de som kommer hit på besøk. Men det er først og fremst et bygdepolitisk tiltak i privat regi. Og der tror jeg vi har truffet ganske bra.

Det er tre ansatte i Vega Media som utgjør 2,7 årsverk, så det er ingen ubetydelig arbeidsplass i en liten kommune. For å jobbe i et medieselskap er det nødvendig med visse forkunnskaper. Nils Hilmar forteller at for han startet interessen for lyd og lys da han 10-12 år gammel. Han fant ut at hvis han tok ei 12 volts lyspære og koblet den til høyttalerutgangen på en gammel Tandberg, så hadde han diskolys. Hadde han to Tandberg-radioer som han hektet sammen, fikk han to diskolys.
– Jeg husker det skulle være diskotek i Brønnøysund, russen skulle feire et eller annet. Det var jo før jeg sjøl var russ, jeg gikk kanskje i første klasse på gymnaset og skulle være ansvarlig for diskoteket. Jeg hadde ikke sertifikat, ikke hadde jeg noen andre som kunne kjøre meg heller, så jeg tok faktisk bussen fra Vega og Gladstad, og lastet 32 kolli om bord i ferja. Det var høyttalere, lamper og kabelkasser. Så tok jeg bussen fra Horn og innover til Schrøders Plass. Da lurte bussjåføren på hvem som skulle komme å hente meg?
Nei, jeg hadde ingen, måtte gå mange turer, sa jeg.
Så da kjørte han meg like godt oppover til Samfunnshuset med utstyret. Så jeg har alltid drevet og laget lyd i forskjellige former og fått ting til å blinke og se litt visuelt ut. Det er jo ikke bestandig man treffer, men som regel går det ganske bra. Etter hvert som jeg gikk på skole og lærte litt og jobbet i Bergen jazzforum på store konserter, syntes jeg at dette var fryktelig artig. Jeg hadde lyst til at man kunne gå på konsert også på Vega og høre en forsterket basstromme, at det ikke bare var akustisk lyd, men at du også fikk litt magadrag. Og så har det jo vært mye prøving og feiling opp i gjennom, og Gud trøste og bære, det er mange jobber man ikke vil snakke om….. Det er rart med prøving og feiling, når du har feilet mange nok ganger, så har du lært noen ting. Så nå føler vi at vi kan være stolt av de fleste tingene vi gjør.
Men det der har blitt litt sånn at man er nødt til å definere ”godt nok”. Hva er det man kan forvente? Av og til får vi kritikk for at det ikke er godt nok, det kan jeg være med på, helt klart. Men samtidig så er det så godt vi kan få det til hvis vi gjør vårt beste, da tenker jeg: det er greit! Av og til tar vi opp en konsert, og da kan vi si at: sånn var det faktisk. Så får man en slags edruelighet i det. Kanskje var det faktisk godt nok. Men så er det spørsmål om hvem som skal definere hva som er godt nok. Samtidig får vi alltid folk som ringer og vil ha oss tilbake, igjen, igjen og igjen. Så noe må vi ha gjort rett! Og jeg har ikke brukt ei krone på markedsføring siden vi begynte i 2002, og vi har stort sett hatt fullbooket hele tida. Det er godt nok synes jeg!

– Så det betyr at businessen går bra!
– Ja, egentlig så gjør den det. Vi fikk et lite tilskudd fra Innovasjon Norge da vi startet opp i 2002. Da var det populært med datakurs. I 2004 var det ute. Da innså folk at hvis de skulle lære seg data, så måtte de gjøre det sjøl. Så da hadde vi en liten oppfølgingssamtale med Innovasjon Norge og fortalte at vi skulle legge ned den biten som hadde med kursing å gjøre, som egentlig var det vi hadde fått mest støtte til. Men vi ba om at vi måtte få beholde tilskuddet som var gitt to år før, og det fikk vi. Og da avsluttet saksbehandleren med at hun skulle ete hatten sin hvis vi var i live om to år. Dette hadde hun ikke tro på, men det var greit! Og her sitter vi da. Jeg har ikke ringt og sagt at hun måtte ete hatten sin, men….

– Det er kanskje et resultat av at man tar ting litt sakte og forsiktig, det har med det å være liten og fornøyd i stedet for stor og MÅ hele tida. Det ser vi kanskje spesielt godt nå i den tida vi er inne i at de som har små lettdrevne organisasjoner, lite gjeld ikke minst, og stor omstillingsmulighet, har lettere for å overleve når ting blir vanskelig. En av de tingene vi kanskje har å lære av denne krisen, er at vi kanskje må tilbake til mer edruelighet. Det har blitt veldig mange konsulenter, veldig mange mediefolk, veldig mange som lever av tjenester som kanskje egentlig ikke betyr så mye når alt kommer til alt. Blant annet den tjenesten som vi leverer. Det er ingen som  dør av at det ikke blir en konsert. Men samtidig så tror jeg at bygda dør dersom det ikke er muligheter til å få laget til en konsert folk kan få oppleve.

I lyd- og lysutstyr har Vega Media investert to-tre millioner. Pluss en million i kino ting og tang og en halv til en million i hus totalt sett. Pengene de tjener blir ikke utbetalt i utbytte, de blir pløyd inn i ny drift for å gjøre tingene lettere. En del kapital ligger også i biler, pluss at det koster å ha dem på veien.
– Og så har vi ei ønskeliste. Vi har jo ei lang liste, en lottodrøm, bruker jeg å kalle den. Lotto-drømmen er rett og slett et Exel-ark som jeg lager en gang hver tredje-fjerde år. Hva skulle man ha gjort hvis man hadde en million tilgjengelig? Det som er artig å se at når de tre-fire årene har gått, så har vi faktisk kjøpt akkurat det utstyret som står på den lista, uten å ha vunnet i Lotto. Så det er på et slags vis et slags langtidsperspektiv som man har i bakhodet og som man kverner med, til og med når man sover.

– Noe utstyr blir vel utdatert etter hvert?
– Ja da, vi bytter jo ut ting hele tida. Det som var en ultramoderne digitalmikser for fire år siden, er jo rimelig utdatert i dag. Vi prøver å holde oss til ting vi vet er bra.
Da vi skiftet PA (lydanlegg) til det dyreste som finnes i verden – for det er det – så trodde folk at vi var gærne og ikke minst oss sjøl da vi fikk den første fakturaen på 850.000 kroner.
Ke i svarte skal det her gå?
Og banken lurte jo på hva vi skulle kjøpe for noe. Det var ikke traktor. For det her er jo en uforståelig bransje for de som sitter på et kontor og som er økonomer og som ser at pengene går til tungindustri, fiske og jordbruk og handels- og næringsliv. Det her er jo en verden de ikke er i. Og vi gikk noen runder for å få dem til å tro på at dette kunne være nødvendig.
At det ikke skulle finnes noe annet?
Jo da, det finnes andre ting, men dette er det beste. Og fordelen er at når du kommer med det beste utstyret som finnes, da kan du få hva som helst av artister og band på en scene. Og det er uten unntak. Det gjelder absolutt alle vi har jobbet sammen med, og det er mange de siste årene. Vi har blant annet levert teknikk til «Sjarken» på Dønna. Da har vi ofte hatt samarbeid med et firma fra Nesna som heter Eprod som er et slags søsterselskap og som en god kamerat av meg driver. Vi har kjøpt det samme utstyret opp i gjennom årene. Når vi trenger å være stor, så slår vi oss i hop og kommer med en lastebil og en varebil hver. Og da er det stort, utstyrsmessig så stort at vi kunne ha gjort Rootsen.

Vega Media har også jobbet på Smeltedigelfestivalen de siste sju årene.
– Det er den største festivalen i antall konserter i søndre Nordland, på fire forskjellige scener. Det har vært en fin læringskurve, forholdsvis bratt, men utrolig nyttig. Vi lærer artister og apparat å kjenne og vi lærer å planlegge så vi vet at vi har en trivelig arbeidsdag sjøl om vi kanskje skal ha mange konserter i løpet av den dagen. Og vi vet at dette går på skinner. Det har vært veldig få enkeltepisoder der vi har slitt. Og når vi har gjort det, så har vi alltid kommet i havn. Og så er det som han sier han kompisen min på Nesna: Det er ingen som dør av det! Det er noe jeg bruker å slå meg til ro med. I dag var det ikke helt på høyden, det er bare en konsert, ingen som daua. Men samtidig er det et yrke som betyr mye for mange, og det er viktig for oss. Så derfor prøver vi å gjøre det beste vi kan. Og så får folket selv gjøre en vurdering om det er godt nok.

– Vega er jo ikke verdens navle sett i forhold til din næring, siden mesteparten av arrangementene foregår utafor øya. Hvorfor satser dere på Vega og ikke på Brønnøysund som er mer sentralt?
– Ja, det er jo spørsmålet om å definere hva som er sentralt da. Det var en kompis av meg i Bergen som sa at jordas sentrum er lett å finne. Da kikker du ned og løfter skoen, og der er det. Det synes jeg er et godt bilde på hva som er sentralt. Sentralt for meg er hvor jeg til enhver tid befinner meg, og så må du finne en plass du trives på. Jeg har alltid trivdes godt her. Men vi har jo en viss utgift når det gjelder ferjebilletter for eksempel. Vi bruker ferge for 100.000 kroner i året, og er en god kunde for TTS. Og de yter også utmerket service, så det er jo helt supert. Men så er det sånn at det er en ting å bo i byen i den grad vi regner Brønnøysund som en by. Det er noe med det at det å kunne forlate og komme seg heim. Når ferja ha lagt i fra kai, det er topp, å ligge stille – du kommer deg ingen plass.

Vega Media holder til i Folkets hus på Vega. Kommunen eier huset, men Vega Media har overtatt og driver huset. Etter å ha inneholdt både kino, nærradio og barnehage, var dørene i ferd med å bli spikret igjen i 2013. Da ba Vega Media om å få overta huset, og det syntes kommuneledelsen var helt topp. De gjorde en avtale med kommunen om lov til å disponere huset akkurat som de ville mot at de betalte kommunale avgifter og strøm og tok vare på huset slik at det ikke forfalt.
– Vi kunne godt ha kjøpt huset, det er taksert til 1,5 millioner kr, og det er omtrent det samme som seks høyttalere koster i dag, det er ikke verre enn det. Men det er ikke noe poeng for så lenge kommunen eier huset og vi har et godt samarbeid, så har vi noe alle tjener på. Og det er lettere for kommunen å si at dere bør gjøre sånn eller sånn. Da kan vi være enig eller uenig. Men vi blir enige, og det er ikke noen urimelighet i det. Og vi kan si til kommunen at nå er det noe som er gammelt som burde utbedres, kan dere fikse det? Ja, det skal vi se om vi kan få til. Så det er et veldig godt samarbeid på tvers.

Vega Media tilbyr også Vegas befolkning kino. Den gamle kinoen hadde ikke vært i drift på 10-15 år. Da var det skolekorpset som drev kinoen på dugnad. Og det var en analog 35 mm kinomaskin med så dårlig lyd på, du hørte nesten ikke hva som ble sagt innimellom, så lydanlegget var nærmest fraværende. Da Vega Media flyttet inn i 2014 var det en av de første tingene de så på hva som skulle til for å få kinoen opp og gå. De fikk  firmaet Unik Cinema til å se på et mulig prospekt. De fikk ganske fort beskjed om at det måtte installeres helt nytt utstyr, ingenting av det som var fra før kunne brukes hvis standarden skulle være bra. Kostnadene endte på en liten million.
– Vi prøvde å søke støtte til prosjektet. Så under Sparebankstiftelsen i Tromsø fant vi noe som hette Kulturnæringsstiftelsen som Sparebank1 Nord-Norge eier. De var på jakt etter slike prosjekt der kultur møter næring, der man bruker kultur for å opprette faste stillinger. Der fikk vi tilsagn på støtte på 200 000 kroner. I tillegg fikk vi støtte fra Sparebank 1 i Brønnøysund på 100 000 kroner. Når de sa at dette var et bra tiltak, så turte vi også å satse selv. Vi lånte vi opp en halv million og la inn resten sjøl. Så den nye digitale kinoen var ferdigmontert med oppstart i desember 2017.

Og kinoen har vært en suksess? Det første året hadde de et publikum på 2000, andre året hadde de 3002 og tredje året 3125. Så det har vært en jevn økning.
– Vi tjener jo ikke noe penger på kinoen, dessverre, vi er omtrent i balanse. Men det er som jeg sa tidligere: Det er snakk om et bygdepolitisk prosjekt. Det er ingen av de aksjonærene vi har som forventer å få noe utbytte av kinodriften noen gang. Det kommer ikke til å skje. Uten unntak finnes det ingen andre private kinoer som er forsøkt drevet kommersielt i en kommune på under 5000 innbyggere. Så derfor fikk vi en fire siders reportasje i Film og Kino-magasinet da vi startet opp. Dette var litt utenom det vanlige, så det er jo litt artig å få oppmerksomhet i fagpressen. Vi har også fått en oppfølgingssak seinere.

Vega Media driver også pub i Folkets hus. Åpningstida er stort sett i helgene og nå i sommer tre ganger i uka. Det er et populært tiltak blant befolkningen og tilreisende.
Når de kommer i gang etter koronastoppen, håper de å ta inn mellom 40 og 60 gjester, uten trengsel. I puben står det instrumenter og venter på jam og opptredener.
– Ja, utstyret står klart til enhver tid. Det er bare å ta en gitar eller et annet instrument. Vi har hatt mange artige opplevelser. Det er en fin plass, og det sier folk som har vært her. Musikerne synes at dette er et drømmescenario av et gutterom der du har samlet en pub, et studio, kino og alt mulig rart i ett hus. Mange synes det er et bra konsept. Og så er det få plasser at det finnes i privat regi.

– Hvordan er så framtidsutsiktene til Vega Media?
– De er ganske bra, tror jeg. Om ti år er vi ikke noe større enn vi er i dag. Kanskje pittelitt, men ikke noe storselskap. Et selskap som har kanskje litt større driftsmargin og et selskap som har gjort at veldig mange sør-helgelendinger først og fremst, har fått tatt del i mange kulturopplevelser. Og at vegaværingene har blitt norgesmestre i å gå på kino. For det er og et mål. Vi er ganske langt unna det nå, men vi jobber med det. Vi er  blant de beste i Nord-Norge. Så det er vi ekstremt fornøyd med. Vi kan sette strek over 2020, men det gjelder jo overalt.
Vi satser på å få opp statistikken igjen fra 2021. Så vi er optimister. Det synes jeg vi skal være, for da blir livet så mye lettere, sier Nils Hilmar Gullsvåg.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen