Rootsfestivalen arrangeres årlig av Kulturcompagniet, og daglig leder Morten Horn er naturlig nok spent på hvordan festivalmuskelen har det i år – både når det gjelder publikummere og ikke minst de mange frivillige.
– Den 31. mars åpner vi for påmelding for de frivillige – som jo er hele det viktige apparatet vårt. Det er deres innsats som gjør det mulig å få blant annet Europe, Madrugada, Dagny og Åge med Sambandet til den lille plassen vi bor på under festivalen den 12. – 15. juli, sier han.

Liten, ny promoteringsfilm

Et lite besøk på kontoret til Morten Horn, som naturlig nok er prydet av bilder fra noen av de tidligere 20 arrangerte Rootsfestivalene, viser at det nærmer seg ny runde med musikk, sosialt lag og stemning i Brønnøysund.
– Se her, vi har fått laget en liten filmsnutt som skal vise stemningen på festivalen, sier han og trykker vekk pauseknappen på skjermen. En definitiv stemningsskaper vises samtidig som Horn deler status på årets forberedelser.
– Alt er i rute. Vi får en veldig bra plakat og kommer til å legge ut hele programmet med alle artistene den 14. april. Per nå selger vi festivalpass, men fra midten av april blir det salg av dagsbilletter, forklarer han.

Lokalt næringsliv er med

I år som tidligere år stiller lokale spisesteder og lokalt kaffebrenneri opp under festivalen med sine produkter, noe som av disse driverne er beskrevet som kjempegøy, men samtidig svært travelt.
– Festivalen ville ikke ha vært den samme uten at Hildurs Urterarium, Svang, Smak, Handelsstedet Forvik og Kred var med på lag i tillegg til sponsorene. Det å ha med lokale leverandører og sponsorer er noe som er viktig for oss, sier Horn.
Og det er ikke tvil om at en festival som dobler folketallet i byen for noen få dager gir travle føtter for de som driver forretning midt i juli.

Som alltid noen nye med

Det meste av programmet er klart, og som nevnt over er kjente trekkplastre; som at Åge Aleksandersen & Sambandet er tilbake igjen. Den som har opplevd de karene på scenen på Rootsen før, vet at det blir jubelbrølestemning når bybeboer og bandgitarist Gunnar Pedersen trakterer gitaren.
– Vi har med oss Kari Bremnes og Mettesson, sistnevnte en ny artist vi er spent på responsen på. Det som er skikkelig spennende er at Europe kommer. De er faktisk så gode som aldri før – og har utsolgte konserter over hele verden. Det å få høre «The final countdown» her i Brønnøysund skal bli en spesiell opplevelse, synes Morten Horn.
Noe garantert flere vil nikke til, for i 37 år har alt fra små musikkorps til svære rockeband spilt riffet som må være av det mest gjenkjennelige fra 80-talls rock.

Bredt program

En som kanskje ikke står fremst og vinker når Europe spiller er spesielt nevnt på Rootsfestivalens sider; Det er bookingsjefen til Rootsfestivalen gjennom mange år; Stein Brekk; som høylydt erklærer sin kjærlighet til progrock.
– Vi prøver alltid å lage et program som er bredt; et program der alle kan finne noe de liker. I år har vi med The Flower Kings, i tillegg til de mer kjent artistene, sier Horn.
For noe av det som beskrives som sympatisk med Rootsfestivalen er at dagscenen er gratis og åpen for alle. Der spiller nye talenter og erfarne lokale musikkhelter, og innimellom er jubelen vel så høy foran den lille scenen som foran hovedscenen.

Midt i byen

I år, som i en årrekke vil festivalen være helt i hjertet av Brønnøysund, og trolig vil gjestehavna et steinkast lengre bort, være fylt av båter som har hjemsted helt fra Bodø i nord til Trondheim i sør – som tidligere år.
– Vi får spørsmål om hvordan vi klarer å få hit kjente og artister med ett så stort rigg som Bob Geldof og som i år Europe. Det handler selvsagt om penger – at det koster noe, men i løpet av disse årene har vi fått et godt nettverk i musikkbransjen, sier Horn
– og nevner ikke at festivalen har et godt rykte – det vet midtinorge.no – som har slått av prat med nettopp Åge Aleksandersen og artister som Vinnie, Ida Maria og Sondre Lerche. Samtlige roste proff festivalgjeng og god stemning i Brønnøysund.
– Vi håper at det blir gode konsertopplevelser i år også, og vi synes de ter kjempestas å ha med oss det lokale kunstnerlauget som vil lage utstilling knyttet til Rootsen, sier Morten Horn.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Det er timer før jubileumskonserten «The best of»  braker løs lørdag 25. mars. Sceneinstruktør Cezary Szewczyk har en kjapp prat med Nils Gullsvåg fra Vega Media, som sørger for at lyd, lys og film bak de som opptrer fungerer nøyaktig slik det skal. På scenen er det skifte, vi kan se blant andre søstrene Mildrid og Rannveig Seljemark og Susanne Larsen gjøre seg klar til det som skal bli en grøssegod versjon av Abbas «Slipping through my fingers». Sømna Hornmusikk skaper et lydbilde som er helt nydelig, og det er tydelig at dette er en gjeng som har øvd og øvd for å feire det som er en stor, stor merkedag.

Skikkelig mønstring for milepælen

– Ja, tenk at det har vært korps i bygda her siden 1800-tallet. Den 12. februar 1895 står stiftelsespapirene fra, og tenk, hele veien har det vært spilt til alle slags markeringer. Det har vært spesielt viktig for oss å ha denne mønstringen etter kovid, for hornmusikken kunne ha knekt ryggen da den kom. Det var veldig spesielt å være kulturarbeider – og leve og ånde for å møtes å skape i lag – så kunne vi ikke gjøre det. Det er godt å være her i lag i dag og feire milepælen, sier dirigenten Solli Olsen.

Scenesamarbeid over år

Som like før ble scenekurtisert av Elton John, som nok denne gangen var ved Ronny Bertelsen, kjent fra Publiners og mangeårig vokalmessig bidragsyter til hornmusikkens arrangementer. Bertelsen har hentet frem fløyelsstemmen og synger Blue Eyes som bare en ekte scenesjarmør kan og hornmusikken følger på, eller kanskje leder an – som bare sanne instrumenttraktører kan.

– Vi liker så godt å samarbeide med flinke folk, sier hun blant annet om Trælnes Mannskor, Tore Antonsen og Geir Allan Reitan. Ronny Bertelsen, som har med seg Bertil Bertelsen på scenen da vi er innom, kommenterer;
– Dette er så artig, og det er så lett å jobbe med vokalrekka når det er så flinke folk, sier han før sangen Februar blir fremført – på et sånt vis at kalde snøfnugg blir til varme klemmer!

Traktering og traktører

Snart skal dørene åpnes, og Nord-Norsk Pensjonistskole er med på arrangementssiden, og er med på å sørge for kafè med snacks, kaffe og voksendrikke. Igjen tar sceneinstruktør Cezary Szewczyk seg en runde og ser på artistene og instrumentraktørene på scenen fra ulike vinkler.

Et oppkomme

Nå pauser musikken og nå fortelles historien til Sømna Hornmusikk, fulgt av humoristiske bilder, kuriosa og rene fakta. En bildeserie verdt å få med seg var «the good, and the bad and the ugly» gestaltet av en av de dyktige karene på scenen.
– Vi har ikke før hatt med oss Szewczyk i stor grad, men han er et oppkomme av gode ideer og fine løsninger. For en ressurs å ha med oss, sier Camilla Solli Olsen.
– Åh, her har de lagt ned mye arbeid – masse arbeid, repliserer Szewczyk.

Bli hos me, synger søstrene Seljemark, og bakom instrumentsynger Sømna Hornmusikk. På 126 året.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Hun refererer til en av de kjente sangene til bandet med så ikonisk musikk, at norske leksikon anslår at Beatles har solgt rundt 2 milliarder plater. Liverpool-musikerne var også mye fotograferte stilsettere, og det er nettopp fotografi av Paul McCartney, Ringo Starr, George Harrison og John Lennon som er blitt ny, for oss kanskje uvanlig kunst.
– Det du kan se på veggen på Goma er 5000 brus- og ølkorker på 1,50 gange 1,20 meter store plater. Disse korkene har jeg malt basert på bilder av Beatles der oppløsningen er redusert for å få fram pikslene. Dette kan sammenlignes litt med Edward Munch som myste med øynene for å få fram følelsene i motivet og konturene og redusere detaljene for å isolere hva som er viktig for å få fram motivet. Det betyr at du må se bildene på litt avstand for at de skal tre frem, nært er det firkanter i primærfarger, sort og hvitt, forklarer hun.

Gledet tante

Det hele startet med at Benedicte Nilsdatter Hartviksen ville glede sin tante som hadde bursdag av den jubilerende typen.
– Jeg hadde ikke sett henne på ni år og hun hadde «rund dag», så jeg ville lage noe spesielt. Jeg hadde ikke god råd, men jeg har perlet en del bilder og fikk en ide da jeg kikket på samlingen med korker jeg hadde liggende. Hm, de var runde, kunne de bli basis for et bilde? Jo, det ville jeg prøve. Min tante er stor fan av Beatles, særlig John Lennon, så da kunne det jo passe å lage et bilde av ham.

Roser kunstlærer

Benedicte har ikke kunstutdannelse ut over grunnskolen – men der har hun tydeligvis plukket med seg noen teknikker og et tankesett som gir gode ideer og løsninger.
– Det den lokale kunstneren Camilla Orvik viste oss da hun var kunstlæreren vår på Salhus skole, var av stor verdi da jeg laget bildene; blant annet hvordan vi kunne leke med lys og skygge for å skape ansikter. Hun var på flere nivå inspirasjon da jeg laget bildene, ikke bare ved selve teknikken og utførelsen, men også da jeg mange ganger hadde lyst til å gi opp. Camilla er et så fantastisk menneske med en sånn kjærlighet for kunst, at tanken på henne boostet meg når jeg ville gi meg, sier Hartviksen og beskriver prosessen bak det aller første bildet hun laget basert på korker.
– Jeg fant et pikselert bilde på nett, jeg fikk kjøpt inn ei stor plate til å feste korker på, og så var jeg i gang.

Lim av gorillatypen

Så begynte problemene – for det er ikke enkelt å beregne hvor stort bildet må bli, når det er bruskorker i form som er basis. Hun løste første utfordring, men et annet problem skulle skape mer hodebry.
– Hvordan skulle jeg få festet korkene til platen? Jeg prøvde først med limpistol, men korkene løsnet så snart limet tørket. Superlim hjalp ikke, det havnet på gulvet og hendene mine var mer limt sammen enn korkene. Jeg prøvde med små tuber av gorillalim. Da satt rekker av korker godt sammen, men de også løsnet fra plata. Da var jeg i ferd med å gi opp!
Det gjorde hun ikke, men fikk tak i en fugepistol – og fikk festet korkene på jevn overflate – i stedet for å ha ei plate med klumpet lim badet i frustrasjon.
– Jeg visste jo ikke om det ville bli bra, men da var i alle fall det største problemet løst!

From Me to You

Beatles var til trøst natta hun skulle gjøre ferdig bildet til tanta si.
– Jeg satte på ei spilleliste med deres musikk, og kjente meg igjen da jeg spilte A Hard Day’s Night klokka to om natta. Men det var mye Ob-La-Di, Ob-La Da også, for arbeidet gikk fint, og jeg så at det ble en John Lennon jeg kunne gi til min tante, sier hun.
Bildet ble fraktet til tantens hjem i Narvik, der mer kjent kunst måtte vike på veggene.
– He, he, hun ble så glad at hun fjernet malerier og hengte dette opp over spisestuebordet. Hun har fått veldig mange kommentarer på bildet og det er gøy å høre, sier hun.

Ble oppfordret til å være med på utstilling

Det som gjorde at det i dag henger fire bilder skapt av kork, tålmodighet og dyktig malekunst på veggen på Goma, er at den lokale kunstneren og kunstkuratoren Lars Laumann fikk se bildet da Benedicte Nilsdatter Hartviksen postet bildet i sosiale medier.
– Jeg har jobbet på Goma og det er her Lars har stått bak en rekke ulike utstillinger. Han ville gjerne ha et slikt bilde hit, og da kom tanken om å lage hele Beatles. Jeg ringte min pappa og lurte på om han kunne hjelpe med å få ta i fire store plater – noe han fikk kjøpt inn, og min mamma og samboer har støttet meg mye i dette arbeidet, for de fire bildene ble skapt på relativt kort tid. Det var mye arbeid nattetid etter vanlig jobb, men nå hadde jeg funnet ut hvordan dette måtte gjøres, så det gikk lettere, sier Hartviksen.

Hedret lokal musiker

Hun har samlet inn 20 000 korker – blant annet via servitørjobb på Goma, mengder av donasjoner fra Kred og fra Otaku, og flere donerer samlingene sine til henne etter å ha sett Beatles-kunsten.
– Og jeg kan fortelle en liten fun fact om korker og en lokal musiker. Rune Brennvik gleder stadig mange med sine opptredener og han er den eneste jeg kjenner som drikker et pale ale kalt Sierra Nevada. Så jeg brukte flere av korkene av flasker han har drukket i Beatles-bildene. Han vet det ikke selv en gang, enda vi har pratet om bildene – han har kommentert dem positivt, sier hun.

Hyggelig prat – uventet bekjentskap

Hun har fått mange positive tilbakemeldinger på kunsten sin; Benedicte Nilsdatter Hartviksen, selv under intervjuet kom to kvinner bort til bordet og roste arbeidet. Uventet tilbakemelding kom fra et par spisegjester på stedet hun nå jobber på:
– Et engelsk par tok et måltid og ba om å få vite mer om Brønnøysund. Jeg anbefalte dem å ta en tur på Goma for å se på kunsten på veggene der. Det var et så hyggelig ektepar at jeg delte at jeg hadde laget noe som hang på veggene. Så de gikk bortover – og kom tilbake etter ei stund og sa som følger. «Vi forventet å finne noe ræl på veggene, og vi ble veldig overrasket over hva du har laget».
Den som da ble overrasket var meg, for mannen har jobbet i den engelske musikkbransjen, og han fortalte meg at han hadde kjent Paul, George, Ringo og John. Han viste meg også bilder der de to var sammen med Rolling Stones – som hadde vært romkameratene, forklarer hun.
Benedicte tok da en liten morsomhet om at George kunne vært litt hyggeligere og spandert på seg en hårklipp sånn at hun ikke trengte bruke så mange korker for å få han ferdig.
–  Kommentaren ble møtt med latter og oppfølgingskommentar om at George Harrisson var en av de hyggeligste personene han noen gang har møtt, han var veldig «down to earth».  Å møte de to  var en spesiell opplevelse. Jeg sendte forresten med hilsen; hvis han skulle møte Paul McCartney med det første: Hvis Paul kommer hit, skal han få bildene gratis, ler den unge kunstneren.

Har lidd for kunsten

Og hvordan det var å skape kunst hjemme beskriver hun som både morsomt og farefylt.
– Bildene er virkelig skapt ved blod og tårer, for en dag presterte jeg å smelle tåa i ett av bildene og rev opp huden, så blodet fløt. Heldigvis kom det ikke noe på bildet, men jeg har ofret litt for kunsten, ler hun.
Og samboeren har ikke sett mørkt på å ha fire svære bilder på hele gåflata heime i stua.
– Han sier i etterkant at det ble veldig tomt, så det er nok ikke noe problem å starte på nye prosjekter for hans del. Det skal jeg gjøre, men har ikke tenkt å si så mye om hva det er. Men jeg har allerede kikket på pikselerte bilder av Elvis og Queen, så vi får se. Det jeg vet er at lager jeg noe blir det stort. Jeg liker tanken om «Go big eller Go home», ler hun.

Tekst, hovedfoto og foto under: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no
Øvrige foto: Privat 

Midtinorge.no har møtt 97 år gamle Hermod Jørgensen fra Torget som husker godt de 20 årene på 50- og 60-tallet da han driftet den vestlige bygderuta etter oppdrag fra Torghatten Trafikkselskap.

Oppstarten

– Bygderuta startet opp litt før 1950, etter hva jeg husker. Conrad Strømsnes gikk et par år med ”Skarv”, handelsreisendebåten i Brønnøysund. Men da han sluttet, fikk jeg forespørsel fra Torghatten Trafikkselskap om jeg kunne overta ruta. Og det takket jeg ja til. Båtplassen hadde vi i Skutsstøen og sjøl om det var grunt i Storstraumen på lavvann, fløt vi gjennom.  Men det hente jo at taren blafret langs skutesidene, forteller Hermod.

– Jeg startet på begynnelsen av 50-tallet. Da var det ei kort rute faktisk. Vi gikk ut fra Skutstøen, om Rødhylla og Aun, Lesstorgnes og Stortorgnes. Så gikk vi til Sauren og var innom Toftsundet før vi gikk til Brønnøysund. Vi brukte vanligvis to timer på ruta. Men så ble ruta utvidet og den ble mye lenger etter hvert. Vi var innom både på innersida og yttersida av Burøya, og det tok en time lenger. Så fikk vi Torgvikran, Holmstrand og Rognholmen i tillegg. Ja, vi var også innom Langnesvågen der de kunne reise på signal fra Norvika. På 60-tallet hadde vi noen turer med melk fra Torget da veien ofte var sperret på grunn av mye snø. Når skavlene på Åsletta stengte veien, ble det tatt melk utover til Langnesvågen. Da måtte vi ro i land etter melka, så da tok ruta ofte lang tid. I Torgvikran hadde de hengt ut fendere på bergtrappen så vi kunne legge til der. De var glade for å få levere melka der og, minnes Hermod Jørgensen.

Ble etter hvert melkerute

Bygderuta var altså ikke bare et transporttilbud for folk i øyene. Da det midt på 50-tallet  ble kjent at folk kunne sende melk til meieriet i Brønnøysund med bygderuta, ville alle de rundt 20 melkeprodusentene på vestsida benytte seg av muligheten.

-De leverte til og med melk fra Rognholmen og Holmstrand. Der satte de opp små kaier så vi kunne legge til med baugen for å ta inn melkspannene. Men det var et slit. I Burøya brukte de 50-litringer som de hadde fått låne på meieriet. Så det ble ikke så mange spann, men de var tunge. Jeg hadde han Kolbjørn i Vikran med som mannskap. Han var sterk og veldig dyktig. En gang hadde han glidd og fått 50-litringen over seg. Men han ble heldigvis ikke skadet. Det ble utrolig nok levert mye melk fra Burøya. Det var to leverandører der, han Ottar og han Meyer i Burøya drev på yttersida. På innersida bodde det også folk, familien Solvik. Men de leverte ikke melk, så vi var bare innom den kaia om morgenen. Han Ottar i Burøyn kom roende på innersida om ettermiddagene og hentet tomspannene. Vi hadde 100 melkespann på denne ruta, så det var utrolig mye melk samlet i hop.

Når bygderuta kom til Brønnøysund utpå formiddagen, kom det en lastebil fra meieriet for å hente melka. Hermod var ofte litt spent når lastebilen rygget bakover kaia slik at enden var utafor kaikanten. Men det gikk bare godt. Melkespannene ble heist opp på lasteplanet med vinsjen på båten. Tomspannene kom i retur på ettermiddagene. I tillegg til melk hadde de ofte med mye last, spesielt fra Toftsundet. Både slakt og store kveitekasser, det kunne være opptil 10-12 kasser. De største kveitene var et par hundre kilo, fisket på garn. I tillegg ble det sendt mye last utover til Toftsundet, særlig på høsten, og til de andre butikkutsalgene i Torgnesøyene. Posten gikk også med bygderuta.

Rutebåtene

Den første båten Hermod Jørgensen brukte til bygderute var ”Sklinnafjord”. Det var en 40 fots båt med en Brunvoll motor. Den var sertifisert for 30 passasjerer.  På begynnelsen av 60-tallet da skolebarna fra Torgnesøyene skulle fraktes inn til den nye sentralskola på Salhus, måtte han ha en større båt. Han kjøpte en eldre båt, ”Eikholm”, bygd i 1919, fra et båtbyggeri på Hareid ved Ålesund. Den var 64 fot, og hadde en tosylindret Heimdal motor. Den var sertifisert for 60 personer. Hermod forteller at det var en gjev og god sjøbåt med hydraulisk vinsj og ellers godt utstyrt. Opprinnelig hadde den vært fiskebåt, men var ombygd og hadde gått i rute mellom Ålesund og yttersida av Hareid. Her var det god plass til både passasjerer og skolebarn.

– Det var rundt 30 skolebarn som skulle til Salhus-skola, tre dager i uka. Da måtte vi starte så tidlig at vi var i Brønnøysund klokken 8:45 slik at ungene rakk fram til skolestart. Jeg husker at rektor Nygaard den første tida var med når bussen skulle hente ungene på kaia. Og han var også med på returen om ettermiddagene for å se til at alt gikk skikkelig for seg.

Faste anløpstider

– Vi skulle jo ha faste anløpstider. Men det hendte at vi ble litt seine av og til. Men folk var tålmodige med å vente på oss. De var veldig glade for å ha ruta, særlig når fiskebåtene for til Lofoten om vinteren og de ikke hadde så mange andre muligheter enn bygderuta for å komme seg til byen.

En gang fikk jeg maskinskade på båten. Da dro jeg til Lofoten for å ta meg sløyerjobb mens jeg ventet på reparasjon. Da kom han Albert på Rødhylla bort til meg og ville vite om jeg ikke gikk ruta? Jeg sa at jeg hadde fått maskinskade så det var jo ei unnskyldning for det. Han var barsk med meg for at jeg ikke var heime og gjorde jobben min.

Så det ble jo et problem for mange som ikke kom seg til byen for å handle da, minnes Hermod.

Bygderuta lå ved storkaia i Brønnøysund i opptil fire timer. Skolebarna skulle heim om ettermiddagene. I tillegg måtte de vente på Hurtigruta, og den var ikke framme før i fire-tida. Det skulle være korrespondanse, så det hendte at det ble seint før alle var heime. Så bygderuta var uten tvil ei viktig livsnerve for øyfolket.

Gikk i mørket uten radar og ekkolodd

– Om vinteren gikk vi omtrent bare i mørket. Det kleinasete var når vi kom til Holmstrand, for det var mange grunner utafor der. Men det gikk greit, jeg var aldri på grunn med unntak av en ettermiddag. Familien hadde da flyttet til byen, for kona jobbet på telegrafen. Da måtte jeg ha utgang fra Brønnøysund om morgenen og tilbake på kvelden. Det kunne mange ganger bli seint og mørkt, særlig når det var snøtjukke.

En kveld hadde jeg en passasjer med, hun skulle til byen. Det var snøtjukke da vi gikk fra Stortorgnes. Vi brukte å gå en snarvei sør om Lyngøya, Lyngøyvalen som de sa, som lå mellom Bærøy og Lyngøya. Der var det grunt og mange skjær. Vi måtte slakke av, gå på sakte fart. Jammen ta, der var jeg borti en grunne. Det hadde flødd over skjærene så vi så ikke noe annet enn landet rundt. Det skulle ikke mye til for at vi kunne bli stående på de slette skjærene, og i tillegg var det flo sjø. Så for å komme av grunnen, måtte vi dra kjetting og anker helt bak på hekken på båten for å få den lettere i baugen. Og da kom vi av grunnen. Så var det å komme seg på rett kurs igjen. Men det gikk bare godt, jeg fikk ikke noe skade på båten. Etter hvert kom det ei lykt på Storstraumodden, og det var straks bedre å ha ei lykt på ruta, forteller Hermod med latter!

Dårlig betaling

Det var Torghatten Trafikkselskap som ”eide” bygderutene, men ansvarlig for ruta var Hermod Jørgensen. Da han begynte i 1950 fikk han hundre kroner for en rundtur.

Hermod mener lønna var dårlige greier, men alt var billigere da, ikke minst dieselen. Det gikk rundt, men han måtte være forsiktig med økonomien. Det verste var den strenge skipskontrollen. Da måtte skuta på slip, motoren måtte plukkes sund, ut med stemplene, lagrene og akslingen. Det kunne ta ei uke før skuta var ferdig.

– Hvor mye betalte folk for en tur?

– Jeg tror det var fire-fem kroner hver vei, og billettinntektene måtte jeg gjøre opp med TTS. Vi hadde et billetthefte vi solgte billetter fra. Det var jobben til mannskapet jeg hadde med. Jeg hadde fast en mann hele tida, og han måtte jeg lønne av de hundre kronene jeg fikk per tur. Så det ble ikke mye igjen, nei. Det ble dårlig inntjening. Men jeg fikk litt pålegg etter hvert. Da skoleungene kom med, økte prisen til 340 kroner per tur. Og så ble det litt dyrere for billetter og frakt av varer. På slutten hadde jeg driftsutgifter på rundt 10 000 kroner i måneden. Jeg handlet alt på bok på Toft, der fylte jeg diesel og.

I storm og stille

Bygderuta gikk i all slags vær. Hermod kan ikke huske at de hadde noen innstillinger på grunn av været, det gikk i storm og stille. Både båt og motor var veldig driftssikre, og de var for det meste innaskjærs, med smult og godt farvann. Det verste var når det var snøtjukke. Både nordvesten og nordøsten kunne være sterk over Kyvika. Det kunne bli skikkelig store bårer. Men begge båtene Hermod hadde var gode sjøbåter. En gang mistet de en redningsflåte som lå på båtdekket. Den ble funnet på Horn, og den fikk de igjen.

– Har du mange gode historier å fortelle fra årene med bygderuta?

– Ja, det var vel mange historier, men jeg synes ikke det er så artig å fortelle om dem. Jeg hørte etter at jeg hadde sluttet at det var litt ugreitt med mannskapet. Det var vanskelig å få folk en kunne lite på. De var vel leie kan jeg tenke meg. Det var vel naturlig det.

Gikk bygderuta i 20 år

Hermod Jørgensen sluttet i 1970, etter i 20 år som driver av bygderuta. Etter det begynte han med gårdsdrift på fulltid. Han mener å huske at Torghatten Trafikkselskap drev bygderuta ei stund etterpå, men de innskrenket turene så båten bare gikk til Sauren og Toftsundet. Det kom etter hvert bru over til Stortorgnes og da gikk det buss fra Sauren og dit. Det var det som ble forandringen.

– Hva var grunnen til at du sluttet?

– Det var problemer med å få tak i mannskap. Jeg måtte andre steder å hente mannskap. I tillegg var det dårlig økonomi som gjorde at jeg sluttet. Så hadde jeg overtatt gården på Torget. Det skulle settes opp en driftsplan for gården og jeg hadde mye jord som skulle dyrkes, og gården skulle bygges opp igjen, avslutter Hermod Jørgensen.

Den indre bygderuta

Det gikk også ei bygderute på innersida av Torgøyene som ble drevet av Karl og Ally Olsen, ”Ally-ruta” som den populært ble kalt. Ally var glad i å prate og var et muntrasjonsråd for passasjerene om bord.

Ruta startet fra Gullvika, der de hadde båten liggende. De hentet melk fra Brakholmen og Ormøya før turen gikk videre til Nordhus, Kvaløya, Svenøya, Kjølsøy, Buøy og Innervik før den endte ved meierikaia i Meieriosen i Brønnøysund. Melketransporten fra Torget og Nordhus til kaia på Nordhus gikk med lastebilen til Jan Hansen.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no

Det sier Marianne Stokka Dalheim fra Brønnøysund, som vi via sosiale medier en dag kan se dukke opp på siden av Stavangerkameratene (hovedfoto), en annen dag oppleve øyekontakt med Ronan Keaton og så er hun å se på bilde i lokal media, der hun er  i prat med artistfavoritten sin.
– Jeg synes det er fint å få slått av en prat med de jeg synes er dyktige musikere, og det er ikke så vanskelig å gå bort å ta kontakt, jeg liker å ikke ta meg selv så høytidelig, sier hun og viser frem en rekke bilder som tyder på at både hun og artister har en artig passiar.
– Jo, jeg opplever at min entusiasme betyr litt for de jeg kontakter – for jeg får både respons og svar!

Marianne Stokka Dalheim har helt rett i at det var andre tider før. Da var de flinke musikerne på lokalet nettopp lokale, og de covret låter med artister vi aldri fikk sett live.
– Vi i distriktene kunne jo reise til Trondheim eller Oslo på konsert, men det var dyrt, og lang vei å reise. Så vi satt hjemme og hørte på musikk. Jeg husker godt da pappa kom hjem med den første kassetten til meg. Den spilte jeg på nytt og på nytt. Men festivaler, og her i Brønnøysund Rootsfestivalen, har endret mye, sier hun.
For takket være en festival der arrangørene har hentet inn musikkhelter fra flere årtider, er det mulig å få en autograf fra en musikkhelt som har vært med i med- og motgang. Plutselig var det mulig i lille Brønnøysund å kunne stå fremst i folkemengden å oppleve å bare ha luft mellom deg og Bob Geldof, eller The Hooters.

Nettopp på Rootsfestivalen fikk Stokka Dalheim en artig opplevelse – for sist sommer opptrådte Stavangerkameratene på hovedscenen.
– Jeg har vært så heldig å få opplevd Stavangerkameratene på konsert flere ganger, og jeg hadde skikkelig lyst til å få hilst på bandet. Jeg tenkte det kunne være mulig, og dro til flyplassen for å ønske dem velkommen hit. Jeg var så nervøs da jeg sto og ventet, for dette er et band jeg setter veldig pris på. De viste seg å være en hyggelig gjeng, så jeg fikk tatt bilde sammen med dem.
Vokalist Tommy Fredvang er kanskje kjent for mange via X-faktor og Skal vi danse?, og han følger jeg via sosiale medier. Han er snar til å gi respons, noen hyggelige ord tilbake når jeg poster noe. Det gir koselige opplevelser i hverdagen; og det er de små tingene som gjør livet verdt å leve, synes hun.

Stokka Dalheim er kjent som gledesspreder, både på jobb i Brønnøysundregistrene og som turntrener for både barn og voksne gjennom hele 35 år. Hennes poster i sosiale medier om artist- og kjendistreff settes tydelig pris på, for her kan godkommentarene hagle fra nær og fjern. Særlig når hun igjen har møtt den mer lokale Adrian Jørgensen, bindalsartisten som har vært med på hele rekka; X-faktor, Idol, Stjernekamp og Melodi grand prix.
– Jeg har sagt det rett ut til Adrian: «Jeg er din største fan». Jeg, og ofte familien min, har stått i publikum når Adrian er på scenen, og jeg er snar til å oppsøke ham etter konserten for å få autograf og ny selfie til snap! Grunnen til at jeg har blitt sånn fan er kombinasjonen av god stemme og at Adrian er enn sånn god gutt! Måten han er sammen med og prater om bestefaren gjør meg glad. Og det er artig å få respons fra andre, enkelte sier rett ut at jeg gjør dem glad fordi jeg poster i sosiale medier.

En slik interesse for musikk – og glede over å møte artister, har Marianne Stokka Dalheim hatt siden hun var ung.
– Det startet nok som 18-åring, da jeg var på konsert med New Kids on the Block. At jeg som voksen fikk treffe dem etter en konsert på Sentrum Scene i Oslo – takket være en VIP-billett-gave, var stort. Enda mer glede vet jeg at jeg vil oppleve den 1. desember, for da kommer Trine Rein og Adrian Jørgensen hit til Brønnøysund kirke for julekonserten Julegaven. Det blir en skikkelig førjulsgave for meg – for fjorårets konsertrekke var i sør – og da reiste jeg for å høre på. Det var helt fantastisk. Nå ser jeg frem til kombinasjonen som kirkerommet gir meg; en ro i sjela og en musikkopplevelse som sitter lenge i. Jeg håper mange gir bort det jeg synes er verdens kuleste førjulsgave; det er viktig å støtte opp det som skjer lokalt, synes Stokka Dalheim.

Og skulle hun bli kalt linselus tar hun det med stor ro;
– Det gjør da ingenting å stikke seg frem innimellom. Små gleder gjør hverdagen- og hvorfor ikke vise at forbilder du beundrer har noe å si i ditt liv, for det er utrolig hva musikk kan gjøre!

Tekst og foto under: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
Øvrige foto: Privat

Nordlandsbunaden skal feires i poesi, kunst og musikk –  og torsdag ettermiddag og kveld var det kreativ myldring for å få aller best fremvisning i lokalet midt i Storgata.
– Dette ser jeg særlig frem tid, for vi har med oss Hanna Steinsholm og Gunn Sæther som skal fremføre spesialkomponert musikk. Noen av bildene har hengt oppe en tid, men nå supplerer vi, sier Laumann.

Gunn Sæther er til stede og bekrefter at publikum på den gratis fremvisningen og åpningen lørdag skal få oppleve urframførelse.
– Fra Kunstlauget annonserte med utstilling i mai og ga temaet abstrakt nordlandsbunad i blått og grønt – våknet noe i meg. Jeg er glad i naturen her på Helgeland og ser for meg mennesket i fargespillet og hvordan vi hører til her. Min fremføring blir alene med bassklarinett og loop station – en maskin som sampler lyder. Det blir nært og personlig og jeg er spent på mottakelsen, sier Sæther.

Medarbeidere på Goma og flere av kunstnerne står samlet rundt en rekke med malerier som skal finne plass på veggen. Espen Tversland, som ellers er kjent for videokunst, får kommentarer.
– Disse var spesielt fine, hvis jeg skal velge ett blir det dette, sier Ørjan Ebbesen Eikemo, og tar opp et maleri med detaljer som kan overraske.
– Dette er en videreføring av et arbeid jeg startet for noen år tilbake. Da var vi 30 kunstnere på Svalbard over et par uker. Der laget jeg noe som jeg har jobbet videre med, og som har utviklet seg til det du kan se nå. Jeg håper folk får se noe de ikke forventer, sier Tversland, som har atelier på gamle meieriet i Sørbyen.
Han legger til at han setter pris på å se hva de andre kunstnerne har laget.
– Det er kjempeartig å se hva de skaper, jeg er ikke så ofte i sånne settinger, så dette er fint, sier han.

Inger Hilde Nyrud er en av de rundt 20 kunstnerne som er representert på utstillingen, men hun er kanskje den som overrasker mest, for på veggen finner vi ikke noen av hennes symbolsterke og linjevakre malerier, men en håndarbeidssak.
– Dette er redesign av heklede og strikkede elementer og består av ullgarn, lintråd og kvister. Det spiller på mangfold og den kraften som ligger i det som er skapt. Det er godt å gå bort fra stringente regler og å lage et helt annet uttrykk, jeg får lyst til å fortsette med dette, sier Nyrud, som til daglig jobber sammen med Tversland i kulturskolen.
Nyrud setter stor pris på initiativet til det du kan oppleve på Goma.
– Dette ble rene høstutstillingen, sier hun.

Lars Laumann ser frem til å delta i den verbale og visuelle dialogen lørdag og forklarer hvorfor han for første gang stiller ut et maleri.
– Dette er laget i samarbeid med Ørjan Ebbesen Eikemo og er skapt over tre dager. Her møtes linjene jeg er opptatt av og flater som Ørjan bringer inn. Det er blitt et dynamisk bilde, sier Laumann, som legger til at kunstnernavnet til de to er Krittsnor, som uten tvil spiller på prosesstart for en bunad.
– Jeg håper folk har lyst til å være med og feire nordlandsbunaden, og lørdag er det mulighet for å slå av en prat med kunstnerne også, sier han.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Mandager klokka ni er ressursgruppa i gang med planlegging i kafelokalene til den nye idrettshallen. Ei gruppe ledet an av Ole Inge Jenssen, som tidligere var leder for fotballgruppa.
– Ressursgjengen består av 12 personer. Vi er alle pensjonister som har bakgrunn og erfaring fra BIL som ledere, aktive, styremedlemmer. Vi har lang dugnadserfaring fra laget, forklarer Jenssen.
Han har denne dagen med seg en håndfull stå-på-folk, som i alle fall ikke er stillesittende pensjonister.

Her går det fort å få unna kaffekoppen og å sette i gang med oppgavene som skal gjøres.
– Vi kjenner alt rundt idrettslaget med drift, behov, utfordringer ved anleggene og byggene. Vi møtes ukentlig og jobber på anleggene og idrettslagets bygninger. Her gjøres vedlikehold, reparasjon, utvikling og fornying, forklarer han og bekrefter hva en av våre tipsere har sagt. «Dette er en gjeng som ikke bare samarbeider godt om Torghatten Arena, de tenker på andre og de er sosiale også. Innimellom tar de seg en fotballtur sammen et sted; som Bodø, og storkoser seg med godt spill»
Jenssen oppsummerer slik hvorfor gruppa jobber godt i lag.
– Vi gjør jo en samfunnsnyttig jobb som gir oss mange gode sosiale stunder og opplevelser. Vi er vår egen pensjonistforening, aktivitetsgruppe, turarrangører og mental støttegruppe, sier han.

Vi står inne i en hall på imponerende 98 gange 70 meter. Den har ikke bare treningsbane for fotball og kamparena til og med fjerde divisjon, men også trefelts løpebane og fasiliteter til å holde arrangementer. Her kan gode hjelpere sørge for kaffe og et enkelt måltid for utøvere og tilskuere og her er det god plass for de som har lyst til å juble for innsatsen på arenaen.

Veien hit – til en stor arena for flerbruk – starter for 105 år siden. Da ble Brønnøysund idrettslag stiftet takket være staute atleter. Raskt fikk de med seg løftende, hoppende, brytende, svømmende, trillende og driblende utøvere. I BIL finner du småtasser som lærer turn og du finner gullgutter som har deltatt i mange tiår. Her er topputøvere og her er helsetrimmere, men altså flest innen fotball.
– Her har vi 12-14 lag i ulike aldersgrupper, jenter og gutter. Da er det mange oppgaver rundt trenere, vedlikehold og alt som trengs for å få det til å fungere bra. Jeg måtte ønske flere frivillige meldte seg til tjeneste, sier Jenssen, før vi tar en runde rundt i anlegget hvor ball skal trille på eviggrønt gress.

Den godt opplyste hallen innbyr til aktivitet og det er ikke vanskelig å se for seg at dette har tatt år å få på plass. Faktisk startet arbeidet allerede i 2006. Da ble en plasthall planlagt – og for å gjøre en omfattende historie kort kom hallen opp i 2013 – men området var ikke værmessig egnet for denne løsningen. Nå kan alle være glade for å ha på plass et solid bygg, som kan bruke hver eneste dag i året – om ønsket.
– Veien hit har vært lang, og vi i ressursgruppa har hele tiden jobbet etter behov. Vi har servet arbeiderne med henting av utstyr, vi har transportert, håndtert søppel og bistått fortløpende, forklarer Ole Inge Jenssen.

Han passerer 100 klappstoler som er hentet fra det gamle Brønnøysundregistret, som måtte vike plass for nytt bygg. Her står stolene fra det gamle registerauditoriet, og ser jammen nye ut.
– Vi har modifisert dem og fått satt dem på rekke. Det tok noen dugnadstimer for å få til det, men det ble bra, sier Jenssen.
Han skyver på sikkerhetsnettet som er kommet på plass. Han sørger for at det henger riktig, slik at tilskuere skal slippe å få en velplassert skruball i hodet.

– Vi har nylig fått opp flere hundre meter stålvaiere for å henge opp sponsorreklame. En del sponsorer er på plass, men det er ennå rom for mange flere til å støtte BIL. Husk dette er en av de mest besøkte områdene i kommunen, sier lederen for ressursgruppa.
De har denne sommeren fått mye ros for å ha renovert den gamle paviljongen i Sørbyen og rustet opp området rundt.
– Det er et viktig landemerke vi ønsket å beholde. Nå ser vi frem til at Sinus skal lyssette paviljongen, sånn at det fine smykket også kan vises i den mørkere årstiden, sier Jenssen.
Han legger til at Brønnøy kommune har lovt å opparbeide området rundt med et terrassert amfi.
– Da blir det et nytt samlingssted for innbyggerne ved store anledninger!

Han viser videre rundt i et anlegg som konkretiserer begrepet bærekraft. Her gjenbrukes kjøkken, sanitærutstyr og vaskemaskiner fra det gamle bygget til Brønnøysundregistrene, her er det hyller og reoler fra samme sted og en rekke bord og stoler fått fra videregående skole.
– Vi har fått lyd- og branndører fra registrene, det har spart oss for hundretusenvis av kroner i nykjøp. Vi har hentet ned taklampene – de hang jammen høyt og utilgjengelig.  Vi har gjenbrukt kunst fra samme sted. Vi er fornøyde med å ha fått brukt alt dette på nytt. Kjøkkenet er av god kvalitet og vi ser for oss mye bruk av dette i årene fremover, sier han.

Han viser vei forbi trucken som laget har overtatt fra Sømna meieri, vi går opp trappa til speakermøterommet – opp ei ståltrapp Torghatten Midt har brukt pent før, og gitt til videre liv i hallen. Vi er i speakerbua der et musikkanlegg kan kobles digitalt på mobil for trening og vi ser ut over den grønne matten, nå i nytt perspektiv.
– Lydanlegget i hallen er montert og levert av Vega Media AS, og det må være lov til å si; de en god samarbeidspartner for BIL. Vi er så takknemlige for støtten vi har fått og får. Vi er glade for at også andre ser hvor mange som får nytte av dette anlegget. Og det blir spennende å se når den første større turneringen arrangeres her og det første store kulturarrangementet kan arrangeres. Med plass til mer enn 1000 publikummere til stede!

Vi forlater hallen  og går til lageret, hvor teamet er godt i gang med å lage hyller som skal romme utstyr, med å justere inngangspartiet til lagerport og med å rydde og stelle.
– Vi ønsker å se vårt arbeid i et miljø og samfunnsperspektiv. Gjennom trening i BIL vil vi at de aktive barna og ungdommene lærer seg å ta vare på anlegg, bygning og utstyr. Det er viktig å vare på verdier, det å lære seg praktiske gode ferdigheter, sier Jenssen, som håper at praksisen med å forlate både klær og utstyr på banen skal ende.
– Det utrolig mye klær og utstyr som ligger igjen på idrettsbanene i dag, som blir kastet. For oss som ser dette sløseriet er det skrekkelig, sier han.

Men lar igjen et smil få plass når vi spør hva som er kjekkest med å være i ei ressursgruppe som denne.
– Vår største glede med vårt arbeid er å se hvor mange det er som daglig og ukentlig bruker BILs anlegg. Gjennom en lang fotballsesong er det også mange tilreisende. De kommer fra Bodø til Bindal og besøker og er brukere av våre anlegg. Det seneste året har vært spesielt for oss, for da har det blitt brukt ekstra mye tid på fotballhallen. Det har tatt tid å innrede kjøkken, kafe, møterom, speakerbu, toaletter og lagerfasiliteter. Vi har hele tiden forholdt oss til idrettslagets økonomi og prioriteringer i dette arbeidet, og med så mange års kjennskap til dette har vi kunnet vite behovet og prioritere. BIL-styret bestemmer. Vi tar det praktiske! Og nå gleder vi oss på storarrangement!

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Like før hadde de blitt ønsket velkommen til Velfjord av kunstneren Anne Mette Asbjørnsdatter, som andre året på rad flyttet keramiske fabeldyr og akrylmalerier ut i sola med utsikt til velfjordidyll.
– Jeg gjør dette fordi naustet er fint for utstillinger, jeg jobber med å få ferdigstilt loftet, vi er kommet godt i gang, forklarer hun til nynaboene. De kom for noen få uker siden flyttende fra Ermelo midt i Nederland, til et rolig område på Helgeland.

– Ermelo er en fin by midt i landet, men vi ønsket oss ro, fred, frisk luft og et sted som Bakkeli. Hit har vi tatt med datteren vår, som allerede trives på skolen her i Velfjord, sier Seitz og Mennega.
Mannen i familien er entreprenør, en jobb han gjerne kan utføre fra Norge.
–  Vi har tatt norskkurs, og nå er det å lære mer, sier han på godt norsk.

Men tilbake til kunstneren Asbjørnsdatter, som for fire år siden ble tatt opp i Norsk forening for uavhengige kunstnere – som roste fabeldyrene vi kan se satt opp i hyller på naustet.
– Jeg skulle lage en rekke veggskulpturer til denne utstillingen, men slik skulle det ikke bli. Fabeldyrene ville bli lysestaker i stedet, og det passer fint, for jeg ønsker å lage gjenstander både til pynt og nytte, sier hun og ler når vi stirrer på en vennlig skapning som bærer på to fisk med skarpe tenner.

– Flere har kommentert den der, de har personlighet de der fabeldyrene mine. Det er mange kunstnere som bruker lekenhet for å uttrykke det de ønsker. Det er ofte drivkraften og gleden i det å holde på med dette, sier hun.
Hun får spørsmål om hva bilder av tenkende kvinner skal uttrykke.
– Det er ikke en serie med ett tema. Her finner du glede, sorg, savn og kjærlighet. Det du står foran her heter Hey You, og ble laget i en tid jeg følte meg ensom; usynlig for omverdenen!

Spesielt usynlig er ikke den både slagferdige og produktive kunstneren, som i det ene øyeblikket står inne i naustet og forklarer planer om utstilling med skikkelig vernissasje neste år, hvorpå hun løfter hunden Diva for litt kos, og så blir med på den siden av naustet vinden tar minst for en prat om gjenstandene som står der – blant annet et egg som også har fått mange kommentarer fra besøkende denne utstillingshelga.
– Det var såpass mye vind at jeg måtte spikre rundt bilder, for å holde de på veggene. Men om det er mange turer opp og ned fra atelieret mitt, for å få plassert kunsten her, er det verdt det. At folk tar turen innom på denne måten er helt fantastisk, det er så hyggelig å få besøk, sier hun.

Flere har sett skiltet om utstilling på Lundhaug. To syklende griper sjansen til å få oppleve noe ekstra i tidlighøsten og flere naboer finner veien til stedet. En blåturkis fabelfigur blitt tatt ut av hylla, en krabbelignende skapning blir løftet opp fra et bord.
– Jo, det finnes bare en sånn der figur. Ingen av disse er laget i form, de viser litt av min kreative verden, sier kunstneren.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre
Bildeserie under er privat fra første utstillingsdag

For samme dag som Arctic Race sine syklister suser inn til delmål ved Thon Hotell i Brønnøysund, skal Rasmus og Verdens Beste Band opptre. Et band kjent blant annet fra NRK Super-serien ”Kosinus”, og som har vunnet hele tre Spellemannspriser.
– Dette er et samarbeid mellom Brønnøy kommune og Brønnøy Jazzforum og vi håper det blir masse folk og god stemming. Vi har anbefalt både barn og vokse å dra hjem for å øve på allsangvennlige  låter som Daniel datt i do og Fiskebolla med sjokoladesaus, sier Vågan.

Rasmus og Verdens Beste Band har helt nye låter og består i dag av Kriss Stemland, Morten Berger Stai og Rasmus Rohde. Samtlige er habile musikere som har spilt med kjente norske band og som altså gir de yngste en konsert de kan synge med på.
– Konserten blir under den offisielle åpningen av parken for barna, utdyper Vågan om samlingen der kommunen også vil takke de som har sponset parken som ligger like ved Brønnnøysundet og som inneholder blant annet en mini zipline og et par klatrevegger.

Øyvind Vågan opplyser at Brønnøy Jazzforum er en non-profit medlemsorganisasjon som arrangerer konserter 7 -9 ganger i året.
– Som regel gjør vi det utenfor ferier og «festivalsesongen», for da er det nok med tilbud ellers. Vi legger vekt på å ha et variert og bredt tilbud. Det siste året har vi hatt konserter med blant annet Lilja, Best Western Swing med Stian Carstensen, Jo Fougner Skaansar, Steinar Raknes og Unni Wilhelmsen. Når vi kommer i gang i september kommer Balkan Brasserie med en barnekonsert og en voksenkonsert, sier han.

Hvis du vil lære litt mer om Brønnøy Jazzforum, så har de en Facebookside hvor du kan følge med på hva de arrangerer og gjør. Når det gjelder promotering ellers, har midtinorge.no blant annet møtt medlemmer på stand i Brønnøysund, der stemningen var den beste.
– Vi mottar støtte fra Norsk Kulturråd og Brønnøy kommune og samarbeider med Nordnorsk jazzsenter. Alle er sjølsagt velkomne på konsertene våre, medlemmer og ikke medlemmer. Vi ønsker å bidra slik at vi øker kulturtilbudet på den lille plassen vår, og håper folk benytter mulighetene som eksisterer, sier Vågan.

Tekst: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
Foto: Pressefoto og Hege Sæthre

Hvorfor han forlot den lille kystbyen på Helgelandskysten til fordel for konstant varme og en annen livsstil forklarer han ved tøffe tak privat.
– Jeg elsker naturen nær Brønnøysund, så jeg kjenner et stort savn ved å være her, men såpass mye tøft skjedde i livet mitt fra 2019, blant annet helsemessig, at for et halvt år siden tok jeg beslutningen om å flytte til et sted nord for Bangkok; Nahkon Ratschisima. Det har blitt stor endring i livet, men jeg trives så godt at jeg har fått visum til å bli her i ett år til!

Tiden er blitt brukt effektivt, for musikk han skrev i en oppbruddstid er nå blitt spilt inn i studio. Et musikkselskap kalt Distrokid sørger for å få musikken gjort kjent og distribuert.
–Låten «Cold as stone» er min egen, men jammen har vi fått mye oppmerksomhet for en låt som er en cover fra en thai folk song. Den kommer på strømmekanaler nå, blant annet Youtube og Spotify. Vi gleder oss veldig, sier han med henvisning til den kvinnelige artisten Jidalee, som er en person Ole Carlsmose har kjær.
– Jeg har nylig hatt kontakt med Thailands største radiostasjon som ble overrasket over fint resultatet ble og de vil spille låta på i radio i stort sett hele Thailand. Det kan bli gøy, andre radiokanaler vil også spille en del av vårt materiale, så det ser jeg frem til. Det er fint at vi får tilbakemeldinger om at vår coverlåt er bedre enn originalen, men jeg innrømmer at det vil bli enda mer stas å få delt det egenproduserte som jeg jobber med i studio. Der er jeg et par ganger i uken og jobber med låter jeg håper å få gitt ut, sier han.

Tiden i Thailand har Ole Carlsmose også brukt til å trene.
– Jeg har trent masse og har spilt bordtennis, så jeg har kommet meg veldig. Jeg blir raskere sliten enn før uansett, så det er fint å kunne jobbe i eget tempo, sier han og er raskt tilbake i det som er tema for denne lille praten; nemlig kjærligheten for musikk som han har hatt med seg siden han var liten dreng som vokste opp i Jylland i Danmark.
Hva som inspirerer ham kan nok lytting av egne låter gi et hint om, for det å oppleve sterke følelser og å gjøre noen feilsteg i livet gir tydeligvis grobunn for både tekster og fine låter.
–  Heidi Hjort-Degenkolv vært skribent på teksten til låten «Cold as stone» som jeg allerede har delt med media i Norge, og som jeg gjerne håper at NRK vil plukke opp, sier han.

Carlsmose legger til at han har tatt med seg noe fra Brønnøysund som er egnet for rekreasjon og tenking.
– Jeg får mye inspirasjon av å ligge i hengekøyen min og har den med til Thailand og men det er for varmt her til at det er behagelig å ligge ute, he, he. Vi får se om den havner tilbake i Brønnøysund en gang igjen, sier han.

Tekst: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
Foto: Privat