Vedal Motorstadion hadde sin første offisielle test av banen i september, se sak her, og etter hvert blir det også klubbcross, en aktivitet som etter sigende skal være vel så spennende som de resultattellende løpene. Og renovert bane fikk skryt av gjestene.
– Vi har fått lagt 600 kvadratmeter med asfalt. Vi har lagt ned dugnadstimer tilsvarende verdi over 100 000 kroner, i tillegg til det vi hadde av egenkapital, forklarer Øksnes.
Som er glad for midlene de fikk fra den lokale banken.
– Det hjelper oss svært mye å få støtte og det var fantastisk å få pengegave fra lokal bank som ser verdien i aktivitet i lokalmiljøene. Vi mener at det må være mer enn et næringsliv som holder «lys i husan». Noen må bo i de også, og da må det være tilbud. Vår aktivitet er et viktig alternativ til breddeidretten og fritidsaktiviteter på Sør-Helgeland, sier Øksnes.

En ferdig renovert bane gir mulighet for å konsentrere seg om andre ting: Rekordmange juniorer har fått prøvd den spreke banen.
– Vi har fått kurset syv juniorer nå i høst. De fikk tatt praksiskjøringen sin på splitter ny asfalt. Det er rekord for oss og med sånn rekruttering ser vi lyst på fremtiden. Vi håper flere voksne også ser muligheten for å bli med på lokal bilcross, som er et lavterskeltilbud innen bilsport i Norge, oppfordrer Øksnes.
Han bekrefter, som vi kunne se ved Vedal motorstadion, at i tillegg til bilkjøring er det et sosialt miljø rundt klubben.
– Kort og godt kjempesosialt! Både rundt om på løpene og i klubben – alle hjelper til selv om de er konkurrenter, forklarer han.

NMK (Norsk Motor Klubb) Brønnøy vil i høst også starte med et mer målrettet ungdomsarbeid.
– En gruppe på fem ungdommer i alderen 13-18 år skal få bygge bil. Vi skal kun være instruktører og veilede. Ungdommene skal selv stå for planlegging, innkjøp, bygging og til slutt få den godkjent. Tanken er at de unge skal se verdien av praktisk utførelse sett opp mot viktigheten av skolearbeid og utdanning, sier Øksnes.
De vil i tillegg vektlegge gode verdier.
– Respekt, ansvar og mot er grunnverdier. I tillegg til fair play som er en verdi også i bilsporten.

Planen er å få til fem slike samlinger det neste året, en gjennomføring er 10-12 kvelder, så vi tenker sette av mye tid til dette. Så ønsker vi å evaluere tiltaket. Dette er noe vi kan ta oss tid til på grunn av redusert behov for dugnadsbehov, så støtten fra HSB gir avkastning både på og utenfor banen allerede, forklarer han.

For med alle dugnadstimene fikk de fjernet et fremtidig mye større vedlikeholdsbehov.
– Vedlikehold som krevde mye dugnadsarbeid jevnt gjennom sesongen. Det gav oss også muligheten til å løse noen underliggende problemer som frem i tid kunne gjort store skader på banen. Nå kan vi bruke tiden bedre! Blant annet på rekruttering!

Tekst og foto på crossbane: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
Tre øvrige foto: NMK Brønnøy

En time tidligere går praten jovialt, for nå er det pause før finalene går.
– Jeg har skiftet stikkaksling. Vi får se hvordan dette går, sier Frank Nøstvik, som i likhet med barnebarnet Oliver Sund kjører Toyota Camry i løpet på Vedal i Brønnøy.
– Dette er en veldig spennende form for konkurranse. Stemninga i løpene, ja det er nok å bare være her. Møte folk. Oppleve masse aktivitet og sosialisering, sier Oliver Sund foran sin 2.5 liters doning, som snart suser rundt på den 800 meter lange banen som i år er blitt reparert. Dump er drenert, asfaltdekke er lagt og øverste sving er forbedret.

For det er flere ting som kjennetegner bilcross; Først og fremst at det er en folkesport der praktisk talt hele familien kan konkurrere. For det andre er prisen på bilene fast: De koster 11 000, og du kan by på alle bilene som har vært med i finalen.
– Dette er lavterskelkjøring og det er så konge! Du trenger kjøredress, penger til bilen og utstyret. Så har du det du trenger for å komme i gang, sier lokal leder Borkamo.

Som er snar til å gi ros til det store kobbelet av løpsledere, løpssekretærer, teknisk ansvarlige, jury, faktadommere, depotansvarlige, anbudsansvarlige, kjøkkenansvarlige, og så mange, mange flere.
– Det er masse ildsjeler her som står på. Jeg er så heldig at jeg får komme hit og kjøre, sammen med en miks fra de yngste til de mest garva, sier Borkamo, som opplyser at det er totalt 30 deltakere i åpen klasse og i juniorklassen.
– Det kom overraskende mange, selv helt fra Mo i Rana og Namdal, og været i dag ble mye bedre enn meldt, så vi er kjempefornøyde, sier han.

Vi merker oss en bil med tekst på taket og en ung dame bak rattet. Kaja Axelberg er blant juniorene og nikker når vi spør om hun skrur bil selv.
– Jeg, stefar, gammelonkel og kjæreste. Og når vi har manglet deler har kjempesnille folk i klubben kommet og hjulpet oss. Vi har hatt to travle uker, og dette er kjempegøy, sier hun.
Mamma Kirsti Axelberg står på kjøkkenet, men kommer ut og forklarer lattermildt hvorfor det står « I love Mum» på taket på bilen.
– Jeg satte det som forutsetning da hun ville kjøpe bil. Og jammen kjøpte hun spraymaling og fikk ordene på plass, sier en like engasjert støttespiller.
– Dette er en helt enestående klubb. Her har de klubbiler folk kan prøvekjøre i. Hit kan de som har lyst til å teste grenser komme. Mye bedre å teste på bane enn andre steder, sier hun.

Det bruker å være to årlige løp på Vedal, men coronaen stoppet det første, som skulle være i vår. Men med nasjonale retningslinjer fulgt kunne tilskuere og deltakere kose seg i bakkene og på stadion lørdag.
– Det er 135 tilskuere, sa løpssekretær Maria Olsen. Hun kunne se mange betale via Vipps, for det og kontantløs betaling er forutsetning.  Og det er plass til flere søndag, for grensen er som kjent 200 tilskuere.
– Her er det fantastisk stemning. Hit kommer folk uansett drittvær, sier Kine Langfjord, som også var løpssekretær, og har sønn som kjører tohjuling.

Men tilbake til løpet, som hadde tre innledende heat. Denne gangen ble det tre finaler og vinner i hver underfinale rykket opp i neste. Til slutt sto seks råe bilcrossførere igjen på banen og en bil rykket fra med en gang. Det dunstet drivstoff, det brølte i motorer. Og i nesten fem omganger holdt føreren ledelsen. I siste sving tok Petter Romstad fra NMK Namdal sats og raste forbi.
– Adrenalin! Jeg måtte bare satse. Det var ingenting å tape, sier han og roser den oppgraderte banen.
– Dette er en veldig artig bane å kjøre. Og her er det veldig mange artige folk å være i lag med, sier han.

Klubbleder Ray Borkamo står spent og kikker på bilene etter løpet. De er «stengt inne», for så lenge det kan gis bud, får ingen komme nær bilene.
– Det kalles Parc Fermè og er avstengt område der det ikke skal være tilgang til bilene. Nå får vi se om noen gir bud, sier han og ser langt etter sin bil. Den er langt bak og har en cowboyhatt på taket.
Plutselig ser vi svakt smil hos leder Borkamo.
– Der er tiden ute. Ingen mista bilen i dag heller!

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
Foto: Raymond A. Hagen – post@midtinorge.no

Lege, næringsdrivende og mottaker av kongens fortjenestemedalje i sølv; Knut Tilrem, vil få minnesmerke utenfor det nye distriktmedisinske senteret i Brønnøysund. Paradoksalt var det sykdommen corona som gjorde at innsamlingen til legen Tilrem ble forsinket, for målet var å ha trekning på vårt lotteri allerede til påske. Men som coronaen viser; de legene som står på for andre, uselvisk, er særdeles viktige i et samfunn. De setter spor og de inspirerer til å gjøre en innsats.

Aanvik, Strand og Fjellsøy sitter i komiteen sammen med Gunnar Aune og Ingunn Fagerland og er svært glade for støtten som er kommet.
– Brønnøy kommune har tildelt oss 25 000 kroner til formålet. Det er vi svært stolte over, for det at en kommune består av mennesker som ser hvor viktig innsats Knut Tilrem gjorde, gjør at vi er glade over å bo nettopp her, sier Strand.

Glade for å bo i Brønnøy var de også lørdag 13. juni, da de hadde aller første loddstand på det lokale kjøpesenteret.
– Vi måtte vente med loddsalg på grunn av coronaen, men nå er vi i gang med loddsalget igjen. Og denne lørdagen fikk vi støtte fra mange enkeltpersoner. En som mintes godt Tilrems gode hjelp ga 500 kroner, sier Strand.

Fordi de kun nesten er i mål, vil de fortsette innsamlingen til fellesferien er ferdig, i håp om at noen flere kan tenke seg til å støtte aksjonen.
– Vi fortsetter å selge lodd. Kanskje er det noen som ikke har rukket å støtte ennå? Kanskje kommer noen hjem som husker Tilrem godt, sier Aanvik.

Les mer i tidligere sak

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
Foto av Tilrem fra innsamlingsaksjonens nettside

Denne gangen er fem guttebabyer og fem mødre på det som Brønnøy menighet kaller «trille-tralle-treff» og som arrangeres onsdager på Kefas like ved Brønnøy kirke.
– Det er kjempeartig å være her. Småflaut å synge, men en veldig fin måte å sosialisere barnet mitt på, sier Kari Wågan, som har med seg lille Oskar.

Han kikker bort på navnebror Oscar som er med mamma Marthe Nilsen.
– Coronaen stoppet babysangen ei stund, så vi har gått glipp av noen runder, så det var fint at det kom i gang igjen, for å være sosial og møte andre barn er fint for Oscar, sier Nilsen, som har to gutter fra før.

Vi sitter ved dekkete bord, for her er det mulig å kjøpe en enkel lunsj, eller hit kan man ta med seg matpakken.
– Si ifra hvis dere skal ha noe å drikke, jeg må servere etter coronareglene, forklarer Netland-Ebbesen, som har drevet med denne typen omsorgsarbeid siden 2008 og fra høsten 2011 i Brønnøysund.
– Frelsesarmeen hadde babysang i Brønnøysund i ti år før dette. Da de sluttet var vi så heldige å få overta en del utstyr, sier diakonen.

At det denne gangen bare er mødre, er nokså lik normalen, selv om fedre og andre knyttet til barnet kan være med den lille på sang.
– En artig opplevelse vi hadde her var nettopp en pappa som så skiltet om babysang utenfor her, og som plutselig banket på vinduet. Han viste seg å være dansk, supersosial og en humørspreder som inkluderte alle på fornøyelig vis, sier Netland-Ebbesen.
– Ja, han husker jeg faktisk. Det var en blid kar det, sier Janne Lise Åsvang Karlsen, som forklarer at lille Peder Andreas sov godt før de kom inn. Han er tydelig klar for både sang og å vinke til de andre, for han har fått øye på Ravn som sitter på fanget til mamma Barbora Kvietkova.

Julie Moe synes det er fint å komme på denne typen treff, for å møte andre i samme livssituasjon; å ha en liten som skal tas vare på døgnet rundt.
– Det ville vært fint med enda flere aktiviteter her, som babysvømming, sier hun og løfter opp lille Jesper, som i likhet med de andre babyene er blid og rolig.
– Målet vårt er å skape en trivelig møteplass for små og store, – og selve babysangen er en del av vår trosopplæring rettet mot familier med de aller minste barna. Før var man gjerne del av storfamilien og kjente kanskje ikke samme behovet for å møte andre, sier Netland-Ebbesen.
Før toner igjen høres.

Onsdag 24. juni er siste treff før sommerferien, så er det babysang igjen, trolig 19. august.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Det sier vår tipser, som ikke nok kan få rost stiftelsen som siden 2009 har hjulpet mennesker i Filippinene ut av fattigdom.
– Ja, nå er vi i gang igjen. Nå er butikken åpen som før etter coronastans; seks dager i uka, sier Kristine Kleven, som er en av de som står i loppebutikken du finner nær kaikanten i sentrum av Sandnessjøen.

Lopper og lopper. Mye av det vi kan se er helt nytt, donert fra mennesker som vil hjelpe. Annet er gammelt og vakkert og kan henges på veggen med viten om at noen andre har gledet seg over nettopp dette gamle fatet eller maleriet tidligere.

– Hvem vi er? Brobyggerstiftelsen startet med en håndfull frivillige og en loppis, og så utviklet det seg til at loppisen kunne finansiere hjelp til mennesker i Filippinene. Både de utsatt for naturkatastrofer og de som daglig har det tøft grunnet ekstrem fattigdom. I dag driver vi et familiesenter for gatebarn i hovedstaden Manila.
Det forklarer Roger Bastesen, som startet stiftelsen sammen med Nelson Ciano.
Manila er en millionby, hele 15 millioner mennesker bor i byen på øya Luzon og det er svært mange som har det tøft.
– Coronakrisen ble en krise også for oss. 14 barn bor på senteret og de har vært i isolasjon. Gatebarn, som ellers har kunnet komme inn, har kun fått komme på døra for vann, mat og vitaminer. Det har vært en ille tid, på flere nivå, forklarer Bastesen.

Vi skal tilbake til Manila, men først en prat med Kristine Kleven, som har holdt stand på butikken i coronatiden.
– Vi måtte stenge en tid, og så har vi hatt redusert åpningstid. Nå blir det normale dager igjen, og det er fint, for mange bruker oss. Og vi har merket forskjell på tiden før og etter krisen. Folk har handlet mer nytteting; som til kjøkken og annet utstyr, forklarer hun.
Vi går en runde i den to etasjer store butikken. I første etasje står en lekkert pyntet utstillingsdukke i vinduet.

Tallerkener med historie ligger pent på et bord. Hyller er fylt av saker du daglig bruker på kjøkkenet, og noen du kanskje aldri har sett før. Pynteting er i hyller og henger fra taket og klær blir studert av en besøkende.
I andre etasjer er det møbler, lamper, bøker og et veggbilde Kleven lurer på om blir solgt snart.
– Dette har hengt her ei stund. Er det ingen som har bruk for et sånt måltid på veggen, spør hun. Med smil.

Kleven forklarer at de som handler på butikken er lokalbefolkning, men også mange gjester og turister.
– Båtfolket kan handle med seg store mengder glass for å ha i båtene. Andre ganger får vi inn turister som kjøper dyre lofotkister eller annet tradisjonsutstyr, forklarer hun.
Roger Bastesen gir ros til dugnadsgjengen som står på butikken, gratis, uke ut og uke inn.
– Det er åtte stykker som jobber på butikken, og de gjør en fantastisk jobb. Nå er deres tilbakemeldinger om jobben heldigvis også fine, for de sier de har et godt sosialt sted å møtes. Noen av dem er enslige, og blir glade for å ha et sted å høre til. Andre synes det er godt å ta del i arbeidsfellesskap, om de er ferdige med, eller ikke kan stå i en heldagsjobb, sier han.

Bastesen har fått arrangert turer der de frivillige har blitt med til Filippinene og se hvordan deres innsats bidrar. Hver eneste dag.
– På grunn av coronaen har vi i år store utfordringer med å skape tilstrekkelig med midler. Årlig bidrar vi med vakthold og hjelp på festivaler som Havna og Båtmessa her i Sandnessjøen, samt flere andre på Helgeland. Disse festivalene er som kjent avlyst i år, noe som gjør at vi går glipp av rundt 300 000 kroner. Dette er midler som skulle gått til familiesenteret i Manila. Vi måtte i flere uker stenge loppisen, som årlig har en omsetning på to millioner kroner, og når på toppen av det hele kronekursen er svak, blir det i sum utfordrende for oss, forklarer Bastesen.

Hvordan er det å være fattig? Hvordan er det å bo på gata, sågar uten familie? Hvordan er det å være et barn uten omsorg og hjem?  Roger Bastesen og hans team vet, men på Facebooksidene til Brobyggerstiftelsen er det langt fra elendighetsbeskrivelse og dysterhet. Her postes glede, lykke, måloppnåelser og hvordan livet i Manila er.
– Vi engasjerer oss i en rekke ulike bærekraftige prosjekter med lokale partnere i landet.  Vårt nettverk gi tilgang til kurs i menneskerettigheter, foreldrearbeid, mat og helse, førstehjelp, katastrofeledelse, for å nevne noe, sier Bastesen.

På FB-siden gis det tips om hvordan holde barna aktive når de enda må være hjemme på grunn av coronakrisen og de viser glimt av barna på senteret, som har fått delta på lokal tv med egenproduserte effekter.
– Vi er så glade for alle som donerer og bidrar i arbeidet. Her er det mulig å se selv hva det betyr, sier Roger Bastesen.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
To foto fra Facebook er merket

Det sier Dirk Lammering, (på foto sammen med Cecilie Fjellsøy fra Brønnøy) som til daglig jobber i Brønnøysundregistrene, og som i fritiden blant annet tar seg tid til å være med på å arrangere et løp du også kan være med på neste år.
Forutsatt at du har en klassisk motorstykkel kalt kafèracer, et stilfullt antrekk og lyst til å bidra i en viktig sak – Verden rundt ble rundt 130 000 med i år
– Vi nådde rekord på mange områder i år. VI klarte å samle inn over 100 000 kroner til saken i Oslo alene. Og oppmøtet var imponerende. Nær 90 stykker deltok i fjor. I år var det 200 kjørende sykler, sier en svært fornøyd medarrangør.

I 2012 fant en australsk fyr som heter Mark Hawwa ut at det var på tide å sette lyskasterne på menns helse, så han forente det stilfulle med det veldedige og startet løpet. Allerede året etter var første løp i Norge, selv om det skulle ta noen år før de oppnådde mediedekning.
– Det var gøy at TV2 Nyhetene og fagblad for motorsyklister fattet interesse i år. Vi håper selvsagt at mediedekningen skal gi deltakere i enda flere byer i Norge i fremtiden, selv om slutten av september kan bli noe sent for de nordligste fylkene, sier Lammering.

En av deltakerne på arrangementet beskriver at det er lett og riktig å la seg inspirere at et slikt arrangement, for her rives tabuer ned og her blir karer som ikke har klart å prate om alvorlige sykdommer tøffere og våger.
– Hvert år dør over 90 000 menn i verden av prostatakreft og mer enn en halv million menn tar sitt eget liv, noe som gjør at de fleste kan bli berørt, som far, bror, bestefar eller venn. Personlig er jeg engasjert og personlig preget siden at jeg mistet min far til kreft. Og jeg har mistet to kolleger til selvmord i løpet av sommeren.  Selv uten min personlige historie synes jeg det er viktig å gi min støtte, sier han.

Dirk Lammering har ikke tenkt å gi seg som medarrangør, selv om det er mye arbeid med veldedighetsarrangementer, for det er mye som må skaffes og koordineres for en treff av denne størrelsen og typen.
– Det er en del arbeid å arrangere den norske utgaven av The Distinguished Gentleman’s ride, men det er så utrolig verdt det. Vi gjør det vi elsker – kjører motorsykkel, samtidig som vi får promotert en viktig sak og samlet inn penger til forskning som kan hjelpe mange. Jeg vil ikke slutte med å bidra i årene fremover, sier han.

Lammering (foto over og taler under) deler  på oppfordring en selvopplevd historie i forbindelse med arrangementet:
– En av deltakerne kom bort til meg etter løpet og fortalte at han fikk diagnosen prostatakreft for noen år siden. «Jeg ble erklært frisk fra kreften i sommer og jeg setter så stor pris på at dere setter fokus på denne viktige saken! Dere er livreddere», sa mannen til meg! En slik tilbakemelding gjør noe med motivasjonen. Jeg føler meg ydmyk i forhold til arbeidet andre og vi legger ned for å få dette til!

I følge de amerikanske nettsidene for arrangementet er det nå samlet inn 54 millioner kroner til formålet, og det er ivrige sponsorer og bidragsytere som står på.
– Vi er alt i gang med forberedelsene til neste år, og skulle du ha en fin, klassisk sykkel stående, kan du gjerne sette av siste søndag i september 2020, sier Lammering.

Tekst: Hege Celine Sæthre
Foto: Raymond A. Hagen

Norske Akevitters Venner er en kulturorganisasjon som har oversikt over de nær 200 godkjente norske akevittene. Foreningen består av 40 pluss lokallag og som har full koll på de 20 brenneriene som lager de ofte høytidsbrukte godsakene, som spenner fra Ankerdram til Inderøy Aqauvit, som faktisk er produsert midt i Norge.
– Vi er rundt 100 medlemmer i Brønnøy og omegn nå, men tar gjerne i mot flere, sier Røberg-Larsen og går inn for å holde kurs på Hildurs Urterarium en fin kveld i oktober.

Det sitter folk ved alle bord og Rødberg-Larsen loser lyttende deltakere gjennom både historien til akevitten, som er dokumentert i Norge siden 1531 da Eske Bille gjorde erkebiskop Olav Engelbrektsson oppmerksomt på noe kjekt vann kalt Aqua vite, som skulle hjelpe for det meste.
Rødberg-Larsen forklarer at Norsk akevitt må være fremstilt av potetsprit fremstilt i Norge av minimum 95 prosent norske poteter.
– Og det må være modnet i eikefat av riktig størrelse i minimum 6 – 12 måneder, sier hun og forklarer at akevitten gjerne er delt i to typer, den lyse og den mørke.
– Felles for alle akevittene er at de tilsettes kryddere, mest karve og dill, men også gjerne koriander, fennikel og anis!

Akevitten, som ikke kan være under 37,5 alkoholstyrke og ikke over 60 prosent, får årlig nye varianter i Norge. Det er vanlig å ha en juleutgave, som Gilde Juleaquavit og Løiten Juleaquavit, men ofte lanseres nye sorter på våren, som i mars da Strand Brænderi Carvi2 med røyket karve ble lansert.
– Vi har årlig kjørt to helger med kurs der vi sier litt om det som er nytt i løpet av året, men vi har aldri opplevd så stor interesse at det har vært ventelister. Det er helt rått, sier Røberg-Larsen, som legger til at Norske Akevitters Venner kjører kurs på Hildurs også neste helg.
– Da tar urterariet ved Aina Solbakken (med Rødberg-Larsen på foto under) foredraget, for stedet er autorisert serveringssted for akevitt, og har derved gode kunnskaper om drikken som i kveld og neste helg nytes til lutefisk, forklarer den lokale lederen.
Hun har etterfulgt sin mamma som lokal leder; Berit Rødhyll, som i årrekke ledet an med kurs og informasjon om tradisjonsdrikken.

Rødberg-Larsen ser veldig frem til neste store samling hun deltar på i Brønnøy.
– Det blir 15. november på Kred, når vi skal kåre juleakevitten for 2019. Da åpner vi opp for flere enn medlemmer og da har vi også med oss ølbryggere fra Sømna og Ylvingen. Det skal bli en spennende kveld og nå er alle detaljer spikret, sier hun.
Og skulle noen ha lyst til å bli medlemmer i Norske Akevitters venner er det i følge Rødberg-Larsen mulig.
– Vi har som mål å øke medlemsmassen lokalt, så det er bare å lese litt mer om oss på våre nettsider eller ta kontakt, sier hun.

Og legger til at hun synes det er spesielt artig at Torghatten Akevitt nå selges i London.
– Den selges på en restaurant som to michelinstjerner; Aquavite London og konseptet deres er skandinavisk mat i gourmetform og sist jeg var der hadde de 170 sorter akevitt. De kjører de også kurs. Og Torghattens går så det suser der borte. Det er så gøy, sier hun.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre
Foto av Aquavit London er gjengitt fra Google maps

Solveig Lomsdal ønsker velkommen på den splitter nye hytta til DNT Sør-Helgeland der 16 barn padler, fisker, leker og jubler.
– Vi arrangerer friluftsskole i samarbeid med Trollfjell friluftsråd, sier hun og viser den flotte hytta som er bygget på dugnad. (Se tidligere sak).
Her er det stue med utsikt over vannet, romslig kjøkken, hems og gode soverom med plass til hele familien.
– Det er så nytt at vi pakker ennå ut madrasser og utstyr til bruk her. Men målet er helt klart: Vi håper at mange vil bruke hytta og ha fine dager her, sier hun.

Ute ved Holandsvatnet, som er i Sømna kommune, plages en av de andre fire voksne som er med på turen.
– Neimen, i alle dager. Dette får jeg jammen ikke til. He, he, he, ler Othilie Rodahl, som sitter i styret i DNT ung Brønnøy.
Hun prøver å få opp en skikkelig floke nylon på en fiskestang, og diskuterer hva hun skal gjøre, først med seg selv, så med Steffen Olsen som også hjelper barn med fiskesnøre.
– Jeg vurderer å skjære av hele nylonen. Jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne, sier hun og ler igjen.

Hvorfor hun velger å være med som leder på denne typen friluftsskole er tydeligvis fordi hun trives.
– Dette er skikkelig artig og innimellom lurer jeg på om jeg passer å være voksen her, for det er nok jeg mest lyst til å leke. Det var kjempegøy å padle før i dag, sier hun og får støtteerklæringer fra ungene. Og blir litt ertet av de smilende små, for Steffen var den tøffeste da han dyttet Othilie ut i vannet.
– Vi hadde på oss våtdrakter og fikk øvd skikkelig på det å havne ut av båten midt ute på vannet. Det er viktig læring, tilføyer Steffen Olsen.

Ingeborg Børstad Nikolaisen peker på de som fortsatt er i båt.
– Hva gjør de der ute? Fisker de? Å ja! Hva jeg har gjort i dag? Jeg var også ute og padlet. Og så har jeg spist hamburger. Det var godt, sier hun og blir forbipassert av Felix Vedal Grøttheim som ordner seg turmat på pose, hvorpå en kar med lykt kommer forbi. Det er Wilhelm Hestmark Paulsen. (på hovedfoto)
– Det var VELDIG artig å velte kanoen, og veldig morsomt å fiske. Dessuten er det elg i skogen her. Det er lurt å passe seg, sier han med et tilsynelatende vitende glis.

Charlotte Vågan Benjaminsen og Dina Lorentsen er ikke av de som skal ligge i telt eller i hengekøye i skogen, men tar oss gjerne med på en liten rundtur.
– Det blir sikkert fint å sove her, mener de og ønsker oss god tur tilbake i stupmørket. Rundt halve vannet.

Det er stille i skogen. Ingen elg. Ingen skimtes mellom trærne. Alt som høres er lyden av barn som ler.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre

Rundt 9 mil fra Brønnøysund, nær E6 krysset, har folk engasjert seg i å finne katten Pippi, men håpet var ikke stort etter funn av mink i fangstburet som var satt ut.
– Etter funn av vilt hentet vi inn fangstburet der vi la mat. Dermed avsluttet vi aksjonen, men mange fulgte fortsatt med. Jeg håpet fortsatt at noen skulle finne henne, for jeg savnet katten hele tiden, sier Pettersen.
(Les her tidligere sak).

Nær tre måneder etter ulykken fikk Pettersen meldinger fra flere som hadde kjørt forbi ulykkesstedet og observert en katt.
– Blant annet hadde en bussjåfør sett en katt som gikk over veien nær ulykkesstedet, og som lignet på Pippi. Jeg tenkte nok at katten var tatt av rovdyr, men håpet at de hadde sett riktig, så jeg kjøpte flybillett og kom meg nordover for å lete.

Den 21. september var Pettersen og ei venninne på stedet, hvor det var nysnø i fjellene og gufseregn.
– Vi lette noen timer, men ga opp på grunn av været, men fikk allerede neste dag melding fra et par som hadde sett en katt som minnet om Pippi. Jeg kastet meg i bilen og møtte damen som hadde sett katten, og takket ja da hun ville være med og vise meg hvor de så det som kunne være Pippi, sier Pettersen.

Stedet var like ved der den andre katten ble funnet og det var nær ei bratt ur, men de to gikk langs et skogsholdt og lokket på katten.
– Damen som var med syntes hun hørte mjauing, men det hørte ikke jeg, og da det ble mørkt gikk vi mot bilen for å kjøre hjem. Jeg tok en ekstra tur ut mot ura og ropte på katten da jeg også hørte mjauing. Det var så mørkt at jeg så ikke noe, men hørte mer mjauing.

Da Pettersen begynte å prate til katten var det tydelig at hun ble gjenkjent.
– Hun mjauet og skrek og jeg satte meg ned og kalte på katten. Da så jeg en skygge som kom løpende. Jeg strakk ut handa og lovet henne mat. Da kom hun og jeg kunne løfte henne opp. Det var et sterkt øyeblikk for meg!
Pippi fikk mat og vann i buret, og damen som var med var både glad og rørt.
– Hun sa at dette var beste bursdagsgaven hun kunne få, for hun hadde bursdag fire dager etterpå…faktisk samme dag som meg, sier Pettersen.

Pippi var blitt tynn etter tiden ute i marka.
– Hun veide fire kilo da hun forsvant og var kun to da vi fant henne. Vi tok direktefly hjem til Oslo og jeg var spent på hvordan Simba ville ta i mot Pippi. De mjauet fint og strøk borti hverandre, så det var et godt møte mellom de to, sier Pettersen.
Hun takker alle som har deltatt i letingen og som har gitt tips.
– Det er så godt å ha begge to her. Pippi er sulten hele tiden, men hun er som før kosete. Det var fantastisk å få henne hjem!

Tekst. Hege Celine Sæthre
Foto lånt fra Karen Marie Pettersen

For to år siden fant den både fingernemme og tålmodige figurskaperen ut at hun hadde lyst til å lage figurer i betong.
– Det er et veldig spennende materiale å jobbe med, for det er så anvendelig. Jeg kjøpte først noen former, men fant ut at det var mulig å lage dem selv med latex, forklarer hun. 

Et romantisk tablå med kvinne og mann ser ut til å være støpt i bronse og en rampete frosk kunne være laget av ute i hage-vennlig og vanlig materiale, som plast.
– Siden figurene er i betong er de fine å ha både inne og ute, jeg har mange i hagen, for jeg liker å lage små overraskelser, sier hun og viser frem noen smarte og solide pynteanretninger med blomster.
– Dette er noe jeg kun gjør på hobbybasis, men i løpet av tiden jeg har drevet med dette, har jeg hatt kontakt med veldig mange som også holder på med samme syssel!

Hildegunn Ovesen Graven lager egne former selv, det vil si, hun sitter ikke og spikker eller dreier en form, men med stor tålmodighet pensler og pensler og pensler en figur hun allerede har i hus, eller faktisk utenfor svigermors hus.
– Hun hadde en fin figur av en rev i plast, som var litt hullete og sliten. Jeg fikk dyttet den i hop og laget en form. Når man så  har støpt i betong, er det fint å beholde figuren helt naturlig i hagen, men jeg valgte å male den, som jeg gjør med mang av de andre figurene. Reven ble ferdig og jeg snudde meg for å gjøre annet arbeid, da jeg snudde meg tilbake skvatt jeg skikkelig, for et øyeblikk trodde jeg det var et dyr i huset, ler hun. 

Og hvorfor hun har kontakt med mange andre som har samme hobby?
– Etter hvert begynte jeg å lage former til andre. Det tar rundt 14 dager å lage en enkelt form, men det går an å jobbe på flere på samme tid. Det har blitt laget mange former i løpet av tiden jeg har holdt på med dette, sier hun.
Vi møter henne på en hyggelig messe og svært mange er innom og kikker på artige drager, på stilfulle figurer, på engler og på tøffe blomsteranordninger.
– Hvordan jeg laget disse runde kulene? Jeg laget form av en gammel kuppel-lampe, og så var jeg i gang. Hva min favoritt er? Det må være dette trollet. Han er så styggfin at han er jeg mest glad i! 

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre