Prøvende går vi bortover stein og myrterreng som i stor grad er belagt med tykk plank, mellom buskas, over pytter, mellom stein, og plutselig står vi foran noe helt uventet.
– Mamma, noen har laget en svær maur og en plass til å hvile her, sier tiåringen.
– I all verden, sier jeg og beundrer et kunststykke som jeg tolker å bekrefte hva du kan treffe på hvis du legger deg på bakken her.
– Kom igjen mamma, vi skal videre. Vi skal opp, sier tiåringen.

Noen knauser forseres og vi møter blide turister som på engelsk bekrefter at de har hatt en fin tur. En familie med stor og liten hund er også svært fornøyde med turen. Mor og datter kommer ned trappene, blide og glade, og et drøyt minutt etter kommer far, som snøfter lett når vi spør om turen var fin.
– Turen opp var en drøm, men knærne mine på tur ned, oioioi, sier han, men smiler like etterpå.

Vi starter klatreturen og beveger oss opp trinn for trinn. Tåka letner opp og gir solgløtt, den tykner igjen, og vi får nytt solgløtt. Trinn for trinn for trinn for trinn beveger vi oss oppover. Vi møter flere, vi blir forbiløpt av andre og vi går videre trinn for trinn for trinn.
– Æsj, tåke, sier tiåringen, som gjerne vil se utover havet der jeg har fortalt at vakre Søla ligger.
– Jeg kan ikke se noe fjell der, sier hun, og går steg for steg videre.

Vi leser høyt navnet til mange av de som har bidratt til å få realisert trappa. Jeg forklarer at alle de som har navneskilt her har gitt inn penger for å hjelpe Vega idrettslag med å betale bedriften Tresteg fra Steinkjer for å sette opp trappa. Vi kikker spent etter midtinorge.no sitt skilt, for det var sikkert at vi ville være med på noe som kan gi spenning og turopplevelse på et sted som turistene beskriver som smellvakkert. Et sted vi lokale må innrømme ser riktig så bra ut. Sånn fra bakken, for vi har aldri vært oppe på Ravnfloget som ligger 349 meter over bakken før. En snill topp i forhold til andre helgelandstinder, men her vi går steg for steg for steg kjennes det ut som vi aldri skal nå toppen.

– Mamma, se et stort insekt. Oppe på fjellet der!
– I all verden!
Er det flere kunstverk i løypa, sier jeg og håper inderlig at dette ikke er et utslag av lokal humor. Et kraftig hint om at vi nå kommer inn i myggens rike.
Jo, det gjør vi. Snart løfter vi både beina og armene for å vifte bort bitende småbeist. Og ennå rager trappene foran oss.

En mann fotograferer kjæresten sin på et lite repos. Hun ler. Vi snur oss og ser naturen fotografen får omgitt kjæresten med på bildeminnet som nå skapes. Tåka ligger tett mot Søla, men toppen stikker frem som en ruglete steinhatt.
– Å så fint. Ta bilde av meg også mamma, sier tiåringen, som må kaste den tykke jakka og jeg er glad for muligheten til å hvile litt, med lett skjelvende føtter og hender.
– Tror du det er langt igjen, spør hun, og vi runder det som viser seg å være siste sving. Nå er det bare en lang trapp, rett frem, opp, opp, opp, opp.

Hjertet dunker, pusten går, føttene løfter seg trinn for trinn. Og der ser vi toppen, folk og en solid fjærfigur i metall som viser at vi er på Ravnfloget.

– Mamma, vi er oppe. Se så fint, sier tiåringen, og vi unner oss et øyeblikk med stillhet før vi bobler over av glede. Vi klarte det!
Tiåringen skriver seg inn i turboka som ligger godt synlig under en stein og vi ser fotografen ta nye bilder av kjæresten.

Turen ned går raskt, men konsentrert, for vi går i ei trapp. Vi oppdager flere kunstuttrykk, vi hilser på noen som lager mat på en grillplass, vi oppdager flere steder det er mulig å stoppe for en rast og vi ser at det også i fjæra er skapt kunst som skal gi glede og undring.
– Mamma, dette må vi ta flere med på. Jeg vil opp igjen, sier tiåringen. Jeg nikker.

Et par dager etterpå ringer vi lederen i IL Vega, John Helge Brevik. Vi takker for opplevelsen og lurer på hvor mange som har «kjøpt trinn» og bidratt til å skape trappa.
– Det har gått ganske heftig for seg, så vi har rundt 500 trinn igjen å selge! Hva slags respons vi har fått? Bare gode tilbakemeldinger! Folk, tilreisende sier dette er god helse, god trim og en utrolig opplevelse.
Hvordan det var å bli ferdig med trappene? En veldig grei følelse. Det er ganske mye arbeid.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre 

Vårt distrikt er fylt med fantastiske turmuligheter, fine fjelltopper og muligheter for utfart med ski, kajakk og båt. Men av og til er det enkle det aller beste, og vi tar en bortovertur i terrenget ved Akselberg i Velfjord, lykkelig utrustet med kaffe, appelsin og tursjokolade.

Vi går på en vei langs produksjonsområdet til  Brønnøy Kalk, og blir så nysgjerrige på hva vi passerer at vi på første lille stopp tar en kikk på nett og finner ut at vi passerer bergverksdrift der kalkmarmor hentes ut, fraktes til Fræna og foredles til «flytende marmor» som blant annet brukes i papirindustrien.

Så går oppmerksomheten igjen til den vakre naturen, der blå, blå himmel speiles i klart vann og vi beveger oss fra området fra Trongsundet mot Bugen på vei som slynger seg mellom vegetasjonskledt område. Der møter vi Carina Pedersen fra Velfjord sammen med Hilda Nilsen-Pedersen fra Skillevika.
– Dette er et fint område å gå tur på, jeg er ofte her. Det er godt for sinn, sjel og kropp, sier Carina Pedersen.
– Det er godt med et pusterom der vi kan slå av en prat, sier Hilda Nilsen-Pedersen og nikker på spørsmål om de har løst noen verdensproblemer på tur.
– Vi har i alle fall diskutert verdensproblemene og har klare en del gode råd, ler de to, som turmessig også anbefaler Bergvika i Velfjord dersom du er klar for en kort naturopplevelse.
– Vi starter fra Homla, og det er en veldig fin tur, sier de.

Vi går videre og forlater veien for å gå litt i terrenget og finner etter hvert et sted å ta en rast på. Vi nyter stillheten og sjeldent fint vær, skreller en iskald appelsin som lesker og gir lyst til å gå mer.

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind

Hilde Aasheim kommer opprinnelig fra området og er tilbake sammen med familien for å nyte en tur stadig flere har lyst til å oppleve… og å oppleve igjen.
Kort fortalt er Helgelandstrappa et steinbygg laget av sherpaer fra landsbyen Khunde i Nepal. Steintrappa går fra elvebredden under Øyfjellet i Mosjøen opp mot toppen, og er fortsatt under bygging i regi av Foreningen til Mosjøens Forskjønnelse og Brurskanken Turlag.
– Det er fantastisk hva de har fått til her. Dette hadde vi sett bilder av og lest om i lang tid, og bare måtte oppleve, sier Aasheim, som i likhet med mange andre på tur opp har beundret trappa som ikke er satt i hop med maskiner, men med håndkraft og smarte teknikker av et fjellfolk som er vant til å bygge i stein.

En liten kar med paraply forserer trappetrinnene kjapt. 
– Vi er fra Mosjøen, så vi kan benytte denne kjempefine turmuligheten når det passer, sier mamma Iselin Bjerknesli, og smiler når sønnen Leon slår opp paraplyen og kikker seg fornøyd rundt, før han løper noen trinn til opp.
Vi får bekreftet fra flere i løypa at det passer å ta med selv de yngste turgåerne opp, men at dette ikke er dagen å skulle gå helt mot toppen. Trappa er under utarbeidelse, så på mellom 2-300 meter i været må vi stanse ved sperrebånd og kan kikke opp mot sherpaene som utfører jobben sin.
På dette punktet snur vi oss og kan igjen beundre utsikten mot industribyen med de mange gode opplevelsene og spisestedene.

Hvem som har gjort det mulig å få til dette praktbygget i stein er ikke så vanskelig å finne ut av, for dette er et dugnadsprosjekt der næringsliv, lag og foreninger og privatpersoner bidrar enten som sponsorer eller ved symbolsk kjøp av et trinn. Alle kan du finne via Helgelandstrappas facebookside. Til nå er mer enn 2000 trinn solgt, og øverste trinn er reservert Bjørnar Nyland som er ildsjel i prosjektet. Av essensielle støttespillere er Sparebankstiftelsen Helgeland som har gitt en million kroner til prosjektet med følge av lokale banker og stiftelser.
På tur ned passerer vi lokale folk, turister fra Norge og en rekke engelsktalende besøkende.
– This is great, hører vi og forstår at det neppe blir færre medgåere her ved neste besøk… som blir snart.

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind

Det forteller Isa Bøkestad, som av kjentfolk kalles Lille. Hun forklarer dette på vegne av de nevenyttige damene og datteren Kari Anne Bøkestad Andreassen som her representerer rideklubben i Skredderviken, kun et steinkast unna.

Det myldrer av folk som koser seg i åpent hus. Folk kjøper seg en kaffetår, nydelig håndarbeid blir gjenstand for beundring, og en del kjøp, og praten går lett og fint i lokalene.
– Det er andre gang vi har åpent her, men planlegger et månedlig treff. Særlig gleder vi oss til å ha åpent her før jul, sier Lille.
Like bortenfor står en mor og datter på besøk. De prøver saueskinnspannebånd som er riktig så stilige, og latteren sitter løst, for denne typen hodeplagg har de aldri sett før.
– De der er kjempegode og varme. Dere vil ikke angre på å ha sånne på en kald vinterdag, sa Goya Gregoria Lizarde om de fine produktene Lille har laget.

Lizarde, som raust viser frem hvordan man bruker hodeplagget, har strikket ulike typer gensere, med ulike typer garn.
– Kjenn på alpakkagarnet du. De genserne er gode, sier mammaen som like etterpå kjøper seg kaffe og vafler.
Rundt henger skjerf i alpakkagarn, sokker og votter, saueskinnsprodukter med trykk, forkle i stoff og lær og noen handlenett. Alt laget lokalt. I tillegg har Hrappur Islandshestklubb fine t-skjorter og gensere til inntekt for ridehallen.
– Vi har innimellom åpent hus der også, og det er bare å følge med på nettet, sier Bøkestad Andreassen, som innimellom arrangerer rideleirer med de flotte islandshestene de har på stedet.

Lillefjøsen er renovert til en kjekk storstue med møbler, blant dem et spesielt skap med hemmeligheter i.
– Vi drømmer om å få stelt det enda finere her, blant annet for å få hobbyrom. Det er vi i gang med, for høvelbenker er på plass, sier Lille, og slår av en prat med gjester fra Brønnøysund.
– Vi gleder oss til førjulsstemningen, sier flere av gjestene.

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind

Turløypa som går Klubben rundt er drøye fire kilometer, alt etter hvor du starter. Premien er en god gåtur, og hvis du liker å se Torghatten, får du den rett i sør når du har gått halvveis.
Vi tar en vandretur med to små, og opplever øyeblikkelig stor glede; for her er det mange som går tur med hund. De små får lov til å klappe og prate med de firbente, og da er turen god.
Vi må ha en liten pitstop etter et kvarters gange, for vi har søtsaker i sekken, og det er plutselig slitne små som trenger en oppmuntring før vi går videre. Turen videre går aldeles utmerket, til vi kommer frem til Ytter Klubben, der Barnas Turlag, som er del av Den Norske Turistforening, har satt opp gapahuk.

Med yr i lufta, som forsåvidt gir ekstra god duft av blomster og busker, er det småkjølig, og da er det godt å krølle seg sammen i en ekstra jakke som er tatt med på turen. Gapahuken fungerer akkurat etter planen. Her er det godt å nyte kaffen på benker, og medbrakte knaskegulrøtter og skikkelig usunn kjeks.

Vi går videre på ferden, og tester ut det nye utsiktspunktet som Brønnøysund idrettslag har skoget frem og gruset opp på Lille Klubben. Nydelig utsikt, og arbeidet som er lagt ned imponerer. Vi passerer på tur dit trimpostkassen Brønnøysund Sanitetsforening har hatt hengende på samme sted i en mannsalder, og vi diskuterer hvor kjekt det er med turløype noen få minutter hjemmefra i bil, ja faktisk fortsatt under timen hvis vi velger å gå helt hjemmefra.

Vi møter flere med hund, noen som jogger, noen med barnevogn, og samtlige med et blidt hei.
– Man blir nok ekstra glade av å gå her, sier minstemor på tur.

Tekst: Hege Sæthre Lind

Sammen med Roald Pedersen , som også kommer fra samme del av kommunen på Sør-Helgeland, var hun initiativtager til laget som hver eneste onsdag fra april til i midten av september tilbyr gåturer med noe attåt. Hans Langfjord kom med som veiviser og ildsjel et par år senere.
– Dette er ikke bare en turgruppe, men en gjeng som møtes for å lære mer om området vårt. Vi legger turene til steder med kultur og historie, for eksempel besøker vi fraflyttede gårder, eller som den uken dere var med oss på tur, et geografisk sted med betydning, forklarer Dyrnes. 

For vår filmfotograf Olav Søla tok turen med til ei grotte, og fikk høre om historie og se naturfenomen underveis.
– Vi gikk til grotta, men den var full av is og dermed lite tilgjengelig, noen av de tøffeste tok likevel en tur innover for å se seg om, sier Dyrnes og erklærer at denne typen tur kan være for de aller fleste.
– Hvem som kan bli med på tur? Det kan du, og det kan naboen din!
Vi var tre – fire stykker som startet med dette, og har stadig blitt flere. Nå er det ei gruppe på 30 – 40 personer som møtes og går på tur. Og vi har stadig plass til flere, sier Dyrnes om det gratis tilbudet som ikke krever medlemskap eller forpliktelser.
– Vi har ikke vært så opptatte av det. Det viktigste for oss har vært å komme oss ut på tur og oppleve, sier hun.

Det legges altså inn historier fra plasser, om folk og om hendelser i gammel og ny historie, og Dyrnes gir ros til 87 år gamle Hans Langfjord som har vært med på de aller fleste turene de siste 15 årene.
– Han har vært skogreisningsleder, landbrukssjef og gjort skogstakst og har en unik kjennskap til distriktet, faktisk førstehånds helt fra 1950-tallet, da han var leder for plantegjengene i området. Han er utrolig flink til å dele historier, og vi håper han vil klare å bli med oss ut på noen turer i år også, sier Dyrnes, som i likhet med de andre begynner å bli veldig kjent i nærområdet.
– Vi har utforsket svært store deler av distriktet, men vi har ikke vært alle steder der vi må dra et stykke med båt. Det er vanskelig å få med ei så stor gruppe på den typen turer, så vi skulle gjerne ha vært blant annet i Okan, sier hun om et område på østsiden av Velfjorden, som var bebodd av fiskerbønder og der det var egen skole helt frem til rundt 1970.

Hvor turen skal gå i neste sesong bestemmes er i samråd med alle som er fast med på tur.
– Vi har høstfest hvert år på ungdomshuset på Sæterlandet i månedsskiftet oktober/november. Da får alle som har vært med på tur invitasjon. Der koser vi oss med god mat, kaffe og kaker og ser på bilder fra turene vi har hatt, og der legges det ut liste der folk kan skrive på ønske om turmål og opplevelse for neste sesong, forklarer Dyrnes.
Hun er glad for at Magnar Solbakk i Brønnøy kommune deltar på noen av turene og på høstfesten, og gir ros til de som er med og arrangerer.
– En særlig takk går til sjefskokk Laila Estensen som sørger for god mat til de rundt 40 personene som deltar. Bli gjerne med på tur og høstsamling du også, sier Dyrnes.

Tekst: Hege Sæthre Lind – Video: Olav Søla/Coldfeet Media

Sammen med DNT (Den Norske Turistforening) Sør-Helgeland og Barnas Turlag Brønnøysund har DNT ung sørget for en uforglemmelig opplevelse for mange små på tur i Valleråa i Sømna midt i mai.
– Jeg har hatt med to glade jenter på tur som fikk være med på sin aller første overnatting i telt. For et fantastisk flott opplegg i regi av DNT ung! Etter jobb og full fart er det ikke alle som har kreativitet eller krefter til å planlegge og komme seg ut, men takket være denne gjengen fikk vi komme hit i lag med mange andre småbarnsfamilier, det var sosialt og fint, sier Aina Saltnes.

Hun har med seg Ella på fire og Linnea på fem, som smaker på nygrillet marshmallows og ser aldeles fornøyde ut.
– Vi fant først i går ut at denne turen skulle arrangeres, og fikk lånt telt av en kollega. Utrolig kjekt, for her lekte ungene i lag, og alle voksne passet på alle barn. Et fint samhold, tilføyer Saltnes.
– Ja, her har det vært mange aktiviteter i finværet, og de eldste barna har badet, sier Solveig Lomsdal fra DNT Sør-Helgeland, og viser vei til campen hvor noen ennå er i hengekøya, og der telt er i ferd med å bli plukket ned før frokost og ferden hjem.

Bertine Ekse fikk høre om turen til Valleråa på et kart og kompass-kurs for unge, og kan berette at natta var fin, men at vinden tok med seg en del barnåler ned i soveposen.
– Det var fint å ligge i hengekøya og se opp på himmelen. Jeg fikk sove! Forresten! Vi har sett hoggorm, sier hun og viser vei til noe som er vel så spennende for historieinteresserte.
– Vi må over en liten bekk med treplanker, men her borte kan du se noe, sier hun, og peker på en sirkelrund fordypning i bakken med plasserte steiner i midten.
– Vi har fått høre at dette er en vikinggrav. Den ser sånn ut med steinen som markerer midten. Kanskje det ligger en vikingkonge her, undrer hun, og viser vei tilbake til benker og grillsted med gapahuk og en gruppe folk som tydelig har en flott dag.

Her grilles det mer enn marshmallows, for runde, kanskje litt kjedelige brød blir gjort om til varme sandwicher med godt kjøttpålegg og smeltet ost.
– Jeg synes det er fint å samarbeide med Barnas Turlag, for de er mange som blir med på aktiviteter. Neste tur sammen med dem er til Lomsdal nå i juni, sier hun og henviser til et naturskjønt område i nasjonalparken Lomsdal-Visten.
– Senere i sommer blir det leirdueskyting og seiltur for de yngste, og det ser vi veldig frem til, tilføyer Othilie Rodahl, som sitter i styret i DNT ung Brønnøy.
Praten går videre rundt bordet. Bortenfor, på stranda, vasser ungene, og en liten kar kaster flyndre som en helt.

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind (og Bertine Ekse – foto av bading i kveldssol) 

Vi går inn i huset fra 1907, som etter brann året før ble bygget opp nær tufter som stammer helt fra middelalderen.
– Her var en gang storgård på Vevelstad. Flere lensmenn hatt sitt hjem her, og i andre etasje lå faktisk kommunestyresalen og forsyningskontor under og etter krigen, sier hun, og viser vei inn til det nyeste tilskuddet på overnattings- og opplevelsesfronten på det lille tettstedet ved havet.

Men nytt er altså ikke huset, som vertinnen Sigrid Vevelstad har vokst opp i. Noe huset bærer preg av. På en vegg henger en sveivetelefon, på bord og loftsgulv står leker som faller inn under kategorien antikviteter, og i taket henger måneskinnslampen som har lyst opp trappegangen til andre og tredje etasje mer enn ett i et århundre.
– Jeg har fra jeg var liten drømt om å åpne et overnattingssted med servering, og så for meg at det ville ta flere år før det kunne gjennomføres. Men fra sommeren 2017 var det en realitet, sier hun og viser frem i et innholdsrikt hus. Ni rom gir 18 soveplasser i et hus som er renovert i en fin og nødvendig miks av gammelt og nytt.

Vertinnen forteller litt mer av historien. For da oldeforeldrene hennes kjøpet gården av lensmann Falch i 1893, var det mange historier som verserte om hine hårde dager på maktsenteret midt i Norge.
– Det sies at jordkjelleren har vært brukt til mer enn potet og gulrøtter. Det sies at straffangene satt der inne. Det var også de som brøt opp jorda, og var med på at dette ble en storgård, sier hun og gir en rundtur i kjøkken, soverom og stuer. Riktig staselige rom er fylt med like staselige møbler.
– Lite møbler fulgte med huset når vi overtok det for ett år siden. Vi har fulgt med på nett, og har handlet det meste i Trøndelag, sier vertinnen, og peker på ei fargesterk dør i sørstua.
–  Malingen er original, så det vi ser i dag, har blant andre mine oldeforeldres 12 barn sett da de løpte gjennom døra, sier hun.

Gjestegården i Vevelstad har åpent på forespørsel, og mange har ønsket å ta turen dit til hyggelige samlinger.
– Vi har julebord og andre typer selskapelige treff nå før jul, men fortsatt kapasitet til å servere julemat til flere, så det er bare å ta kontakt, sier Sigrid Vevelstad, som blant annet har tatt utdanning innen tradisjonsmat for å være godt forberedt til å ta imot gjester.
– Vi ønsker å servere mat med lokale råstoff i den grad vi kan få tak i det, som potet fra Mindlandet. Vi produserer selv kjøtt, og ønsker etter hvert å lage flere produkter enn egen leverpostei. For eksempel har vi planer om å lage spekemat, sier vertinnen og ber til bords.
Hjemmelaget lefse, nykokt brungomme, selvlaget surdeigsbrød og egenprodusert rabarbrasyltetøy frister og smaker fantastisk til kaffetåren.
– Jeg har enda så mye jeg ønsker å lære, og ser veldig frem til å utvikle dette stedet, sier hun.

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind

Falch sitter i styret til Brønnøy Sjøsportklubb, som høsten 2017 telte 53 medlemmer.
–  Det er artig å være del av et aktivt miljø i vekst, for veldig mange har kjøpt seg kajakk på Sør-Helgeland. Når jeg tenker meg om er det så mange som har scootere i innlandet, at det burde være obligatorisk å ha kajakk her ved kysten, sier hun med smil, for det er ikke tvil om at dette er en flott blanding av sport og rekreasjon.

Ingen sesongslutt
Mange leter etter hyggelig syssel etter jobb, og tradisjonelt sett har padling blitt assosiert med de varmeste månedene i året i nord.
– Slik er det ikke lengre. Vi opererer ikke med sesongslutt, men er ute hele året. Vi tenker ekstra mye på å bli sett i mørket; har på oss rikelig med refleks og lys, sånn at båtførere ser oss. Vi kler oss godt og padler flere i lag. Vi har med oss sikkerhetsutstyr, og avslutter gjerne turen med øving på kameratredning. Følger vi disse prinsippene, selvsagt i tillegg til å følge værvarslingen, minimerer vi risikoen som alle aktiviteter fører med seg, sier Falch.

Miljø på Tørrfiskbrygga
Ei gammel brygge sør i Brønnøysund er kjent for mange på grunn av husflidlagkurs og som tidligere rootsfestivalområde.
– Brønnøy sjøsportklubb er nå en del av stiftelsen, og vi skal nå prøve å skape et helårs miljø der. Vi kan kjøre infokvelder der, har båtoppsett og vi ønsker å kjøre aktiviteter som film, kanskje knutebingo for å få øvd på knutene eller andre typer samlinger som er sosiale og nyttige samtidig, sier Falch.
Hun legger til at miljøet er familievennlig, for det er godt mulig å ta med seg de små til Tørrfiskbrygga.
– Og som kjent padler folk i alle aldre i dag!

Lærer opp flere
Brønnøy Sjøsportklubb har flere instruktører selv, og skal fortsette rekrutteringen i vinter.
– I løpet av denne vinteren skal vi lære opp flere instruktører, sånn at vi fra våren av kjører enda flere kurs enn i år. Dette er så steikandes artig, og det er plass til alle. Vi prøver å ha fast padledag torsdager. Bli med du også, oppfordrer Falch.
Sjøsportklubben driver i tillegg med seiling og roing, og har både egen nettside og facebookside.

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind
Foto bildegalleri: Camilla Falch

Det er klart at de som opplever denne turen over kystlyngheia i midnattssol vil sitte igjen med flere visuelle inntrykk enn de som tar turen i desembermørke med hodelykt. Men sistnevnte gir andre opplevelser, som for eksempel å se for seg hvordan det var å bo her vinterstid for hundre år siden, da familien til fiskerbonden fant ekstra matauk til fisken og poteten, for her var det blant annet bær og urter å høste.

En høsttur i dette landskapet, som er svært godt tilrettelagt for gåturer med merking, kan i blåst kreve gode vindtette klær, og i perioder kreve støvler. Langs ruta er det informasjon (Trollfjell geopark) om blant annet havbunnen, landheving, den lille busken reisrose og kystlyngheia.
Turen er familievennlig og går i skiftende landskap, og over en steinmolo.
Anbefales!

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind