Det sier driver, eier, oppskriftslager, pølsemaker og denne dagen, kokk; Bente Børsheim på Stavsmarken gård og pølsemakeri på Vega. Bedriften skulle egentlig lukke dørene på kafeen ved månedsskiftet, men det ble så stor pågang, at det ble servert både saltmat og søtmat i kafeen noen dager ekstra.
– Men butikken har vi åpent på ulike tidspunkt gjennom året. Er vi på stedet, åpner vi gjerne dørene, sier Børsheim om kjøtt-, pølse-, spekemat- og gavebutikken vi finner i første etasje på gården som ligger nær midt på øya.

Mannbisk tøvfæsjæ

Vi beskriver på ingen måte noen vi møtte på besøk på Stavsmarken gård, men vi er ved kjernen på produksjonen her. Dette er navn på pølser, og under Rootsfestivalen i Brønnøysund i juli 2023 fikk midtinorge.no tips om at Stavsmarkens rootspølse var særdeles godt egnet til øl – og at vi absolutt burde bære bud om at lokal mat er tingen.

– Rootspølsa ble populær den og i tråd med at det var en festival, var målet å få til en engelsk vri, som ville passe til formålet. Den inneholdt blant annet salvie, som er typisk engelsk – hvit pepper og løk, som gir en fin smak, sier Børsheim.
Hun vil ikke produsere akkurat denne pølsa på nytt før festivalen til neste år. Men i kjøleskap bugner det av bratwurst og de som ved navn gir hint om både humor og krydder.
– «Mannbisk» er ei jalapeño pølse og «tøvfæsjæ» ei siliana pølse, forklarer hun.
Og for den som trenger oversettelse: Tøvfæsjæ betyr tullete jente på lokal dialekt og mannbisk er å være sursint.

Tar med spekemat til NM?

Midtinorge.no handlet mat og tok en liten smakstest både på spekepølser, pulled pork-wrap og noe som måtte være italiensk skinke? Smaken var mild og så balansert at vi hørte gledeskommentarer fra gjester.
– Nei, det er et restprodukt fra oss! Folk kjøper nesten ikke koteletter lengre, så vi bruker speka kam som er lagret en vinter. Denne er vi tenkeboksen om; kanskje vi bør ta dem med til NM i kjøttprodukt i Oslo, sier Børsheim.

Hun driver sammen med ektemannen Lars butikk og kafe på femte året. Snart går de inn i en særdeles travel årstid, for nå skal sylteflesk, julepålegg og pinnekjøtt produseres.
– Salget så langt i år er bedre enn fjoråret, så det går bra. Det viktigste for oss med kafeen er at folk er fornøyde når de har vært her – for det legger vi vår sjel i. Håpet er at de føler de har vært heime hos meg for en matbit, sier hun med smil, og må ta seg av nye gjester.

Tekst: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534 
Foto: Olav T. Søla

Det har alltid vært mange som har tatt turen opp til Torghatten, men aldri har vi hørt så mange superlativer som etter den nye sherpatrappa kom på plass på sørsiden av torghatthullet i Brønnøy!

Åse Fjellet med følge har tatt seg en pust i bakken og slår av en prat med hunden Lexi og eieren, som er på tur ned fra turistmagneten som vi aner vil bli enda mer populær i årene fremover.
– Det skal bli kjekt å komme seg helt opp. Det er ei veldig fin trapp å gå i, men jeg må hvile meg litt av og til, sier hun.
Noe man gjerne kan gjøre, for det er laget flere fine steinbenker på tur opp, og nesten helt oppe er det et større platå hvor utsikten er på sitt fineste.

Solid fra Stibyggjaren

Mange er på tur opp og ned nye sherpatrappa opp til sørlig side av torghatthullet i Brønnøy – flere i bedagelig tempo sammen med småtasser eller hunden sin. Smilene er brede når vi slår av en prat på toppen og vi forstår at både lokalbefolkning og turister setter pris på på bred veg og solide trapper laget av sherpaer leid inn av Stibyggjaren AS. Nå lages et anlegg som skal stå ferdig neste år med nytt servicebygg, parkeringsplass og gangsti tilpasset alle.

Imponert av jobben

Et tysk par forklarer at de har gledet seg på å se torghatthullet i flere år og er bittelitt skuffet over at vi ikke kan gå gjennom. Men så finner de ut at de har grunn til å komme tilbake neste år, for da må vel alt være klart!
Lyden av dunk fra verktøy håndtert av arbeidere høres, og en lokal gjeng blir stående og se på det som skjer. De kommenterer at her er det gjort et imponerende stykke håndverk på kort tid, før de snur seg, går nedover trappene og nyter utsikten av holmer og skjær.

Sprekinger i trappa

Vi møter flere som bruker området som treningsarena, både på sykkel og raskt til fots.
– Ja, her har det blitt utrolig flott, sier Paul Birger Torgnes, som sammen med sin nærmeste er på joggetur opp trappene, de stopper og tar en pust i bakken vel oppe – og tar en tur til.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Johnny Hansen, næringssjef i Brønnøy ler bekreftende når vi spør om det virkelig har seg sånn at både ordfører og næringssjef har steppet inn for å få ferdig grunnarbeid, lekeapparat og annen oppgradering av parken. Dette etter en raus donasjon fra et lokalt ektepar.
– Hilde og Brynjar Forbergskog ga den flotte gaven på en million kroner til Folkeparken ved den offisielle åpningen. Med innsats fra både egne ressurser og innleide krefter ender vi på rundt 1,2 millioner kroner før fratrekk for moms på investeringen som blir et skikkelig bra tilskudd til parken, forklarer næringssjefen.

1 av 3

Har gitt jernet!

I mer enn 25 varme grader hadde både ordfører og næringssjef holdt ut i timevis – førstnevnte ble observert med spade og sitt smittende smil – for her har lange dager med opp mot ti timers arbeid ikke bitt på humøret.
– Vi startet fredag – ti – tolv mann fra kommunen, unge sommerarbeidere og Ødegaard Anlegg, med å skru i hop og montere lekestativ. Da hadde sistnevnte entreprenør stått på med grunnarbeid og støping av fundament – de gjorde en fantastisk jobb. Vi har jobbet 10-12 timer dagen hele helga, og fortsetter i samme tempo for å bli ferdige til fredag, når ordføreren skal innvie nyvinningene i parken. Han har bestilt 250 is, så da er det bare for barn å ta seg en tur hit for å lek og søtsmak, sier næringssjefen.

Humor fra parknabo

Han slår av en liten prat med Einar Magne Nilsen Ansnes som bor i nabolaget, og som hver dag har kommet med en morsomhet om det nye sjørøverskipet som er kommet opp i Folkeparken.
– Ja, jeg har lurt på om skipet ikke snart er «ferdigtrutna» og kan settes i drift, ler den forbipasserende, som får lun kommentar fra Johnny Hansen:
– Det er godt at du følger med på arbeidet vårt, sier han, småprater litt om det deilige, varme været og går tilbake til arbeidet.

Står på i lag

Og på tur til andre delen av parken rekker Hansen å gi ros til de tre unge menneskene som står på for fullt.
– Jeg har med meg tre selvgående folk som følger instruksjonene på stativene til punkt og prikke, og står på med siste del av arbeidet: Vi fikk besøk av en semitrailer fra Litauen, som leverte 4000 matter som blir fallunderlag her. Vi blir jammen lange i armene før vi har fått på plass dem, kommenterer han og får et spørsmål på tampen av praten han rekker å ta seg tid til før maskinen brummer igjen.

Skaper et miljø

– Hvordan i all verden har det seg at en næringssjef bidrar inn i sånt arbeid?
– Planen var at kommunen skulle utføre grunnarbeidet i vinter – men ressursmangel ga utsettelse. Men så ville vi så gjerne få ferdig dette – så jeg som har kjørt maskiner siden jeg var guttungen, hentet hjullasteren og annet vi ville få behov for, så satte vi i gang. Og dette hører i aller høyeste grad til arbeidsområdet til en næringssjef: Å skape flotte møteplasser for lokalbefolkning, for nytilflyttede, for gjester og turister er næringstiltak. Vi ser at det er folk her – på tvers av kulturer – hele dagen, fra tidlig morgen til sent på kvelden. Vi ser at det skaper trivsel – og det er målet. Vi vil jo at folk skal bo her!

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

– Ragnvald Paulsen startet jo Rootsen med en festivalidé. Han kjørte ganske bra på allerede første året, sjøl om vi visste at det ikke var mye penger å hente de første årene, sier Rune Brennvik.

Starten for Rootsfestivalen

En festival må ha noen timer med underholdning i løpet av dagene den pågår. Og da ble Brennvik-brødrene hyrt inn som husband.
– Jeg var musikalsk ansvarlig, og vi kunne invitere andre musikere med som gjester. Og jeg tror ikke jeg tar for sterkt i om jeg sier vi spilte mellom seks og ni timer dagen. Om ettermiddagen kunne vi være på gamle Cornetten og underholde der. Og dit kom jo alle de bandene som var på besøk og ofte spilte de sammen med oss eller vi bare jammet. Jeg husker spesielt godt et irsk band som heter Raggle Taggle Gypsies som var her flere år. Vi hadde også et svensk band som spilte irsk som hette Maggie Maguire, de var med på Roots nummer 2. De hadde den samme humoren som oss og vi fant ut at hvis vi skulle spille i lag, skulle vi spille låter ingen av oss kunne, men som vi visste i hodet sånn noenlunde hvordan de gikk. Og så skulle vi spille med irske toner. Jeg husker vi spilte ”Holy Diver” av Dio og ”Eye of the Tiger” av Survivor og sånne låter, med et irsk snitt over seg. Jeg tror det var like artig for oss som for publikum. Det var slik det startet i det små. Det ble noen timer, mimrer Rune Brennvik.

Berget festivalen

Da Ragnvald Paulsen måtte kaste inn håndkleet etter festivalen i 2003, var det mange musikkinteresserte som hadde lyst til å føre festivalen videre, og Kulturcompagniet ble stiftet.
– Jeg tror de rette folkene treftes og dannet Kulturcompagniet da. Økonomifolk var på plass, det var mange med god erfaring fra band og musikkutstyr. Det var vel det som berget hele festivalen. Så når vi ser på hvor stort det har blitt, så har det vært en voldsom reise fra Brennvikingarna var ett av trekkplastrene, til nå i år med for eksempel  Europe på scenen.

Oppvekst på Helgeland

Rune Brennvik er født og oppvokst i Sømna, på Sa’an på lokal dialekt, eller Sandvåg. Oppvokst på et småbruk med noen få dyr. Faren jobbet på butikk og mora tok hjelpepleierutdanning da Rune var liten. Så i oppveksten var det å gjøre fjøs, fotball og etter hvert litt musikk.

Gitar var ikke førstevalget for Rune. Det var tangenter som var tingen for han, gitaren kom seinere. Han begynte å spille orgel i fire-fem årsalderen.

– Det var litt tilfeldig at jeg begynte å spille gitar. Det var egentlig min yngre bror Tommy som ønsket seg gitar i julegave, og så fikk jeg likedan som han. Da var jeg litt snurt, syntes ikke det var sånn særlig. Men så begynte vi å spille. Vi var så små at vi la gitarene flatt i fanget og spilte med tomlene opp. Vi greide ikke å ta akkorder og vi greide ikke å ta rundt halsen på en nylonstrengsgitar. Da var jeg vel i åtte-ti-årsalderen.

Startet band

– Når skjønte du at musikken var en del av framtida di?
– Det tror jeg ikke var før jeg kom til Brønnøysund for å gå videregående. Der traff jeg Olav Nygård, Bertil Bertelsen og Torkel Buarøy og startet bandet ”By The Way” og var ute og spilte mer fast. Før det hadde jeg spilt i band i Sømna, men det var jo mer på ungdomsskolediskotek, mer for cola og pizza. Etter ”By The Way” har det vært sinnsykt mye spilling. Jeg har tatt vare på kalenderne fra opp gjennom årene. Jeg satt og regnet på det en gang – og jeg har spilt det som tilsvarer hver dag i ni år! Det er veldig mye.

– Uten å gå lei?
– Jeg merket ikke noe før Coronaen kom at det var jækla godt å ha litt fri.

Rock og mer rock

Musikken som gjaldt i Runes ungdom var rock’n’roll. De var på ferie i Tomrefjorden der faren vokste opp. En yngre bror av faren hadde en kassettsamlig og Rune husker at de fikk alle kassettene hans. Det var ”Hello” og ”Piledriver” med Status Quo, Slade ”Alive” fra 1972, en Gentle Giant-kassett og Deep Purple ”24 Carat Gold” og litt forskjellig i tillegg. Da ble han Status Quo og Slade-fan i første omgang.
– Men så kom Motörhead! Jeg husker jeg og lillebror Tommy satt og diskuterte hva som var tøffest av Motörhead og AC/DC. Jeg mente jo at Motörhead var tøffest, men i voksen alder måtte jeg innrømme at AC/DC varte lenger, sier Rune.

God kjemi

– Du spiller blant annet sammen med dine brødre, Tommy og Tor Even. Går et slikt samarbeid mellom brødre godt?
– Vi begynte å spille sammen helt tilfeldig. Mamma var gift med en mann på Kolvereid og han skulle feire stordag, og vi var invitert hele sulamitten. Så ble vi enige om at vi skulle overraske litt. og det var vel første gangen vi tre spilte i lag. Etter det har det blitt veldig mye. Det er noe med brødrekjemi.

Skulle ikke opptre under Rootsen 2023

I år er det første året Rune Brennvik i utgangspunktet ikke skulle spille på Rootsfestivalen. Han skulle på ferie sammen med kjæresten sørpå. Men ting endrer seg og nå er det klart at han likevel blir her, for hun kommer til festivalen. Da tenkte Rune at han måtte melde seg til tjeneste. Men alle teltartistene var satt, og det endte med at han for sjette året på rad tok jobben med å spille for de eldre på sykehjemmet i regi av Rootsfestivalen.
– Jeg har fått med meg Vidar Tilrem på fiolin og Rune Pettersen fra Bodø på trekkspill og keyboards. Vi har spilt sammen der en gang før. Og det er jo et fantastisk publikum. Så da får jeg være med i år også!
– Blir det rart å kun være tilskuer?
– Det har jeg egentlig gledet meg til lenge.  Å ha muligheten en gang å bare gå rundt og sulle og kose meg, og ikke være skjerpet til klokka fire for da skal jeg spille. Jeg har trålet teltprogrammet for jeg synes det er et så fint tilbud, og der finner vi noen unge lovende band fra Brønnøysund, i hvert fall tre: Nordavind, Purget og Even Flow. Det er alltid artig fordi jeg mener disse bandene er så mye bedre enn vi var da vi var på den alderen. Så det er noen som har lært dem vel.

Ei festivaluke med overraskelser

Rootsfestivalen betydd for Rune Brennvik. Han sier at festivalen er 50 prosent av  årsaken til at han har fortsatt å bo her. Å bo i Brønnøysund når du er litt livat og sosial, det er ikke enkelt, mener han. I hvert fall i vinterhalvåret.
– Da er det stille og lite som skjer og lite spilling. Det å ha ei nydelig sosial uke å se fram til om sommeren med så bra musikk som vi har hatt i så mange år, og med overraskelser hvert år. Shit!
Det betyr mye for han og han tror festivalen betyr det meste for de som bor her, i alle fall for de som har levd ei stund.

Artistene imponerer

– Det er og en ting som har slått meg, for jeg har jo fått lov til å trø i bakgatene i og med at jeg har vært med og spilt på Rootsen i mange år. Og jeg har truffet noen artister som jeg aldri skulle ha trodd satte sine føtter i Brønnøysund. Som i fjor da vi spilte med Bautastein. Det begynte å bli dårligere og dårligere vær, og da vi gikk av, så var det jo nesten orkan i kastene. Og regn. Og da skulle Saga på. Vi hadde pratet med dem før vi gikk på. Og jeg husker jeg sa til vokalisten: ”It’s a storm coming now, break a leg! Og han sa: Ah, this is nothing, we are not Americans, we are from Canada”. Det var svaret. Kjempehyggelige folk, og så tenker jeg den konserten de leverte i bitende kulde og vått vær. I tillegg fikk de publikum med så det holdt. Jeg stod og så på under en paraply og en poncho bortved lydteltet, og jeg blir bare målløst imponert. Jeg husker også da Roger Hodgson var her. Jeg pratet litt med han og han sa at det var spesielt å komme til sånne små plassene for de ble så fint behandlet. Vi er jo bare jordnære enkle mennesker vi også, sa han.

Bautastein

– Du har de siste årene hatt suksess sammen med bandet Bautastein der du er en sentral person  både som gitarist og låtskriver?
– Ja, jeg spiller kompgitar der, jeg har en lillebror som er mye mer teknisk anlagt – og det var jo tross alt han som ønsket seg gitar, så det skulle bare mangle. Kompgitar er ganske kjipt og kjedelig i lengden, men jeg har jo ansvar for koring og så skriver jeg all musikken. Mulig jeg er litt frekk med de andre, men jeg liker å kalle meg for kapellmester.
– Hvordan kom Bautastein til?
– Det er en litt artig historie. Vi hadde egentlig ikke noen plan på de der greiene. Men jeg hadde noen låtskisser og så hadde jeg møtt Lin-Sofie Andersen. Hun hadde drevet med musikk i Italia og i utlandet for øvrig og hun hadde litt lyst til å begynne på igjen. Så satt vi og pratet litt og så spilte jeg noen gamle låtskisser jeg satt på, og så ble hun litt giret. Så begynte vi å tralle litt min bror Tor Even, Rolf Leander Pedersen og Lin, og så hadde jeg en låtskisse som Lin ble så glad i. Jeg skrev på engelsk først, men jeg var ikke så komfortabel med det. Så vi ble enige om at vi skulle skrive på norsk og dialekt.

– Så har Lin en vakker Vevelstad-dialekt som er mer nordnorsk enn den vi har. Og så ble ”Pust inn, pust ut” til. Vi dro til studioet til Trond Viggo Solås, og han gjorde en fantastisk fin jobb med låten, fikk pulsen ned på låten akkurat sånn den skulle være. Vi den ut i 2015 og sendte den til listing i NRK. Vi hadde jo ikke noe plan B på det her, hadde bare lyst til gi ut en låt. Så hadde vi laget et bandnavn da, men det var jo ikke noe band som var oppe og gikk egentlig. Så ble vi A-listet med en gang, og låten lå lenge. Og så begynte det å komme inn interesse fra festivaler og konsertlokaler som hadde lyst til å ha oss. Vi hadde en ferdig låt, og det var ikke noe å reise rundt med det, det ble i hvert fall en veldig kort konsert. Så da ble vi enige om at vi måtte gjøre noe. Men vi har ikke vært kjapp altså. Jeg har vært kjapp (håper du skriver det), for jeg la ut sytti-åtti, kanskje nitti ferdige låtskisser i 2015. Og de skissene vi ikke har brukt til nå er kanskje de beste vi har. Det er bare det at det tar litt tid å skrive tekstene. Vi spyr ikke ut tekster akkurat, medgir Rune.

Bautastein har gitt ut albumet ”Åndedrag” og jobber med en oppfølger. I tillegg er det tanker om soloprosjekter og andre ting på siden av i form av egen musikk.

Flytter

Nå har Rune tatt et avgjørende valg for framtida. Han har valgt å flytte til Ski, til kjæresten og hennes tre barn. Men først skal de på ferie sammen. Så bærer det et lite år til Grand Canaria da hun har hus der nede. Etter det bærer det til Ski.
– Det er jo en fantastisk historie, dette kvinnemennesket møtte jeg for 30 år siden, helt tilfeldig. Vi ble perlevenner eller ”soulmates”, som det heter,  og har vært det i alle år. Vi sendte hverandre meldinger noen ganger i året. Når jeg går tilbake og ser på meldingene er de så hjertelig varme og gode fine ting. Så ble hun skilt for noen år siden og jeg ble alene for noen år siden og så begynte vi å ta kontakt. Så fant vi ut at vi var sinnsykt glade i hverandre. Det er bare teit av oss om vi ikke vil ha alderdommen i lag. Det kunne ikke ha skjedd noe finere i livet mitt enn akkurat det.

Gir seg ikke med musikken

Men flyttingen betyr ikke at musikken legges på hylla. Rune skal fortsette å skrive låter for Bautastein og fortsette og spille sammen med dem, men han har ikke lyst til å dra rundt å spille når de ikke har mer kjøtt på beina. Han mener de må ha et knippe låter til, og det må være type låter som drar dem opp i energinivå, og få flere gode låter inn på live-settet først.
– Jeg vil til slutt ønske Rootsfestivalen lykke til igjen i år også. Det er jo den festivalen jeg er mest stolt av i hele verden, og det er jo en grunn til at jeg har vært med i alle år. Jeg er gode venner med mange av dem som er med og arrangerer og vi blir behandlet godt.  Det har alltid vært ryddig, og så er det summa summarum den uka der alle i hele Brønnøysund, inkludert turistene på besøk, går rundt og smiler og gliser. Og teltet er helt gull. Jeg håper at festivalen i år får godt vær og at det blir en suksess igjen for jeg har ståltro på fortsettelsen, avslutter Rune Brennvik.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no

Vi går forbi nydelige blomster, plantet både av menneskehender og naturen. Vi går på sti mellom grønne trær, forbi benker, fotballbane og lekeplass. Plutselig er det mulig å se hvor nært vi er leia, havet og strender, for et stort skip – Havila – passerer på venstre side, mens et sanktansbål ruver til høyre for oss.
– Bålet blir mye større enn dette her. Det bruker å vises skikkelig i terrenget. Vi håper veldig på finvær, men gleder oss uansett, sier Ellingsen.

Dugelig dugnadsånd

Han har bodd i området i 25 år, og kan fortelle at velforeningen har holdt koken i nærmere 40 år – uavbrutt.
– Ja, her tilrettelegger vi for at alle skal bruke. Stier er laget på dugnad, bål, benker og blomsterkasser fikses på dugnad, sier han.

Bading for tøffinger

Vi går på haugen som har utsikt til badeplasser og ser akter på skipet som skal mot sør.
– Badeplassene her nede har vært mye i bruk. Personlig hoppet jeg ofte uti da ungene var mindre, mest i sympati med ungene, for vannet er gjerne kaldt, men det er ikke strøm der, så fint å bade hvis du er tøff, ler han.
Han forteller hvorfor området er så viktig for velforeningen; det handler om fellesskap og det handler om å beholde det de har tatt vare på i mange år.
– Her var det først utfartssted fra Brønnøysund. Folk tok båt hit før det ble boligområde med friluftsplass like ved. Nå er det veldig viktig for oss å få beholde friområdet, for det er så viktig med tanke på rekreasjon og fremtiden her. Vi trenger dette for framtiden, for de som vokser opp her. Det er viktig for alle.

Tilrettelagt

Det som er spesielt med området er at det ikke bare er barnevennlig og spesielt egnet for små, fine gåturer.
– Området har historisk viktige minner fra ulike tidsepoker.  Det er opparbeidet over en kilometer med stier som er grusbelagt. Tilsvarende er det tilrettelagt like mange meter med sti som ikke er grusbelagt, sier han og forklarer at området fra Melkvika og sørover til enden av Melkviktangen er veldig populært område for lufting av hund.
– En del av Hestøya sør friluftsområde er holdt utenfor den mer etablerte delen, slik at de som ønsker å sitte i utkanten av området vil kaller Trollskogen, kan nyte en mer tilbaketrukket tilværelse når solen går ned, sier han.

Får musikk og stemning

Olav Ellingsen gleder seg veldig til Sankthansaften, for det er ikke bare et svært bål og muligheter for grilling som skal glede beboere og andre i Brønnøy som besøker området dagen i juni.
– Gruben musikkorps starter opp Sankthans feiringen i Melkvika med å underholde for oss. Det blir kjempestas. Når BMK har korpsfestival bruker vi å få tildelt et korps.  Det er skikkelig artig at korps som er på festival kommer på besøk og deler sin musikkglede og glade stemning med oss. Det gir enda en grunn til å ta turen hit på sankthans. Alle er velkomne – og vi skal prøve å gi både de som bor her og korpset en fin opplevelse. Det er målet, sier Ellingsen.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Vi er nesten under brønnøysundbrua, på Biskopholmen, der Dybos har lagt fiskebåten til kai og gått inn i produksjonslokalene og butikken gjennom snart fem år. Da fast tirsdag og torsdag kveld.
– Jo, her går det bra, men det er nok ikke dette som er hovedinntekten min; Det er vinteren på Røst. Dit drar jeg med tre båter – for det er det kvota krever. Så ellers i året, som nå på sommeren er det fiske i nærområdet her, forklarer han.

Fra Røst til et bord nær deg

Dybos gjør ferdig handelen med en herremann som kjøper tørrfisk, eller var det det Dybos kaller rekkling?
– Rekkling er fileter av fisk som tørkes. Det kan være tørket kveite og torsk – eller steinbit, som du finner her akkurat nå. Dette er noe jeg produserer på Røst om vinteren og det krever seks kilo fisk for å få en kilo ferdig produkt, men det er en stor fordel å lage det slik, for det er mye enklere » å banke» forklarer han om prosessen der fisken blir gjort spiseklar.
Men det kunden hadde kjøpt var ikke rekkning, men det som skulle bli en dugelig porsjon mat.
– Dette skal bli ei gryte boknafisk, sa han og tok med seg den tørka skreien ut dørene.

Har noe for grillen også

På disken ligger oversikten over hva som finnes i butikken, og Dybos er snar til å forklare at nå er det gått tomt for fersk torsk.
– Jeg har blant annet fileter av sei og lange, sier han og nikker når vi spør om det er han som har fisket det vi ser i fryseren. Her er det vakuumpakkede torsketunger, her ligger det skiver av kveite og uer – for å nevne noe.
– Ja, klippfisken er ferdig stelt og klar til å hive i gryta, og småkveita kan du hive rett på grillen, sier han og benekter at dette er oppdrettsfisk, som vi er vant til å finne på lokale butikker.
– Neida, småkveita du ser der er villfanga, sier yrkesfiskeren og bedriftseieren.

Sender – og tar i mot

Dybos sender fortsatt sine produkter til hele distriktet og har altså begynt å ta inn fiskekaker fra butikken i Sandnessjøen. Med alle tillatelser fra Norges Råfisklag og Mattilsynet kan han mer enn å fiske og foredle, han kan også bearbeide og ta imot fisk. Enn så lenge er det fiske og foredling han driver med.
– Jeg håper fortsatt på at det skal bli noen som satser på å lage egen fiskebutikk her, som kan ta imot og lage god fiskemat. Men enn så lenge er det bra å kunne kjøpe inn fra Sandnessjøen, for han som driver butikk der har godt rykte. Faktisk så godt at han sliter med å få ta i nok fisk til å lage sine produkter. Da jeg sist tok kontakt for å kjøpe fiskekaker, sa han at han måtte få leveranse fra meg først, så fikk jeg kjøpt med, sier Dybos med smil.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Vi er i Folkeskola, eller Tårnskola om du vil, i Brønnøysund. Det røde 100 år gamle bygget strekker seg stolt mot himmelen mens det kurses og kuttes i glass. Hvor mye kurs denne gjengen med kvinner trenger vet vi ikke, for her er det tydelig at de har brukt kuttekniven før – og flere av uttrykkene som er hentet ut av 800 graders behandling i glassovnen minner ikke så rent lite om Picasso.
– Dette er ei videregående gruppe, der noen har vært med i nær 15 år, forklarer kunstner og kulturskolemedarbeider Nyrud, og rydder bort en eske med glassbiter som selvsagt ikke kastes, men kan bli del av et nytt kunstuttrykk.

Hadde oppstart på loftet

Teknikken de jobber med kalles glassfusing og den spede kursbegynnelse hadde Nyrud på Hestøya i Brønnøysund i 2008.
– Ja, oppstart var heime på loftet, men så flyttet vi til lokalene til Salhus skole, før vi fikk plass her da jeg begynte i kulturskolen. Det kjøres nå kurs for både nye, og som denne gruppa, viderekomne innen kunstformen som passer for alle – for alle får det til. Det er nok at du er glad i å skape – men så kreves det utstyr og glassovn – det får deltakerne låne her, forklarer Inger-Hilde Nyrud.

Skaper kunst

Men om du får kunstglass produsert i USA og en kuttekniv i hendene kan vi tro at det kan skapes fine farger og herlige uttrykk, men det vi ser skapt av gjengen som sitter konsentrert over minner ikke bare om gøy og moro, men kunstferdige fullendte uttrykk.
– Jo, en del av det du ser her blir nok del av ei utstilling vi planlegger å ha i 2024, som kan bli del av Europeisk kulturhovedstad 2024, forklarer Nyrud om det som blir mer enn 600 arrangementer over hele Nordland neste år. Nemlig det internasjonale prosjektet som vil sette regionen på kunstkartet.
– Vår utstilling tenkes utendørs i Brønnøysund og vi lager figurer i glass som skal settes på metallstativ som utformes for oss akkurat nå. Dette er veldig spennende og vi gleder oss veldig, sier hun.

Glasskvinneforeningen?

Og en forening som skal ta del i det massive kulturløftet i 2024 må jo ha et navn – og der har kursdeltakerne latt både fantasi og humor slippe løs denne helga i juni.
– Vi gikk raskt bort fra «Glasshønene», det ble da festlig, men ikke seriøst nok, ler Solbjørg Ellingsen, som i likhet med de andre har mer tro på «Skjær, brekk og brenn», «Glasskvinneforeningen» eller noe helt annet som kan fortelle hvem de er; for de er alle kvinner som skaper glassbasert fargeboost, så de vil gjerne ha et navn som kan gjenspeile hvem de er.
– Kursene har vært åpne for menn, men de har ikke vist seg ennå, jeg tror de fortsatt er velkomne inn, sier glasskunstnerne og ler litt av andre mulige forslag til navn på gruppa – feminine og fine navn.

Kan lage næring av fusing

Deltakerne av denne gruppa viser seg å være en blanding av alt fra glade mer avanserte hobbyskapere til kunstnere, for blant deltakerne er Margrete Gunnes fra familiebedriften Studio Vega ANS. En kikk på deres nettside viser at nettopp glassfusing er del av deres kunstportefølje på Oppgår’n på Vika i Vega kommune.
– I alle fall er dette noe tydeligvis synes er veldig artig og flere har skapt små næringer av å være med på dette; fra å lage øredobber i glass til større veggbilder, forklarer Nyrud, som synes det er veldig hyggelig og sosialt å skape sammen, og får ja-rop fra de andre.
– Dette er veldig artig, sier Katerine Knoph og Solbjørg Ellingsen, og konsentrerer seg på nytt de siste minuttene av denne gangens kurs.
– Vi har i alle fall planlagt å ha utstilling i mange år, og i 2024 håper vi at det blir. Vi gleder oss, sier Nyrud.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534

Det sier (f.v) Joakim Kvam og Christian Niermann som kjørte testsesong i bedriften i 2022, og som nå er i gang for alvor.
– Vi måtte både finne ut av struktur i firmaet – og vi måtte teste ut konseptet. Vi har kort sagt brukt året på å teste, feile, prøve, teste og mestre!

Kajakk- og opplevelsestur

Vi sitter praktisk talt i Brønnøysundet som akkurat denne junidagen er i opprør, så kajakkene får være på land, og bare joggeskoene er våte av fotografering i vannkanten.
– Vi er i gang for alvor med konseptet vårt denne helga, for nå får vi en gruppe tilreisende hit som skal bli med på firetimers kajakk- og opplevelsestur med matsmak. Vi kommer til å ta med oss folk ut på guidete turer hele sommeren, men da starter vi som nå på Toft, eller ved Torghatten eller andre steder som passer – gjerne Sømna, sier Kvam som er sertifisert fra Norges padleforbund.

Overrasket med fisk

Men, hvordan har det seg at en padlesertifisert kokk med bakgrunn som kjøkkensjef fra topprestauranten Skarven i Tromsø møter en globetrotter – også kokk – fra Berlin?
– Jeg flyttet hjem til Brønnøysund fra Tromsø og havnet etter hvert på restauranten Smak på Toft i Brønnøysund – dette var i 2020. Omtrent på samme tid kom Christian dit og vi ble kolleger. Jeg forsto etter hvert at det ikke var en helt ordinær kokk jeg jobbet sammen med, for en kveld jeg sto og jobbet på kjøkkenet smalt det i døra og der sto Christian. Men seg hadde han en svær steinbit og spurte blidt: «Hva kan jeg gjøre med denne her?». Det viste seg at han er fridykker som fanger mat med harpun, og noen dager etterpå hørte jeg samme smell. Da sto han bak meg med en svær taskekrabbe vi laget nye retter av. Det blir mye god mat og godt vennskap av sånt, ler Kvam.

Vinterpadling duger også

Da Kvam tok med seg kollega og kompis på padletur, skulle jobbeønskemagi etter hvert skje:
– Joakim spurte meg om jeg ville være med ut på padletur en sen septemberdag året vi møttes. Den gikk til Salhusrognan og var fantastisk fin og ga mulighet for fridykk. Det ble flere iskalde turer den vinteren, sier Niermann om koronatiden, da de to skulle tenke ut en bedriftsplan som sommeren 2022 ga startsskudd for Torghatten Havopplevelser.
– Ser du logoen vår her? Den har ei venninne av mamma laget. Hun var så raus at dette skulle hun gjøre for oss, men hun fikk da en rød flaske som takk for oppdraget, sier Kvam om den lille, intuitive, fine logoen de bærer med seg på skjorter og bruker i promotering. For den viser det kjente landemerket Torghatten og små bølger i forgrunnen – og gir vel ikke tvil om at her skal vi ut på havet.

Bredt spekter av turer – jentecamp

For det var mange turer ut i 2022 – med et så bredt spenn av turdeltakere at Kvam konsentrerer seg for å stokke opplevelsene på riktig plass.
– Vi hadde med oss bedrifter som spente fra Brønnøysundregistrenes sommercamp til ansatte på legekontor. Vi deltok med padling og småturer på Toftdagene, under Arctic Race og vi hadde med oss ungdommer fra Jentecamp Campus blå ut i kajakk. Jentecampen er forresten et utrolig fint opplegg, der en lokalskapt videregåendeskole prøver å verve unge jenter til å ta utdanning innen havbruk. Vi skal etter planen også i år bidra med enkelt kajakkurs til spente 15-åringer, det er et artig oppdrag, forklarer Kvam, som i lag med Niermann selvsagt også hadde med seg en mengde turister ut på tur. Fra nær og fjern.

En smak av havet

Årets opplegg er litt mer avansert enn i fjor, for Joakim Kvam, som for tiden også jobber som personlig trener, skal fylle hele hagen sin med grønnsaker som skal gi matauk til bruk i bedriften.
– Vi er trygge på at det vi kan servere er både av god kvalitet og helt friskt, så målet på våre opplevelsesturer med kajakk i år er som følgende: Vi skal padle, gjerne ut til ei øy. Christian skal fridykke og sanke alt fra kamskjell til tang, og kanskje fange noen fisk. Dette lager vi mat av på land og lar deltakerne få lov til å smake. Med andre ord, vi selger ikke mat – men gir en smak, sier han og viser frem bildene deres som ligger ute på bedriftens instagramkonto. Undertegnede kaldtvannsskeptiker kjenner en intens misunnelse over de som kan kjøpe seg turer og bli med ut på blikkstillehav og få servert sprellefersk mat.
– For oss er det veldig viktig å tenke bærekraftig. Vi dyrker mat selv og vi fanger mat selv. Vi bruker det som er nært oss og setter forsiktige avtrykk, sier Niermann.

Glede og interesse

Begge to er med som instruktører på kursene – Niermann som assistent, fotograf og altså den som praktisk henter opp maten fra havet.
– Vi ønsker å skape glede og interesse. For meg er det beste å drive med dette å skape opplevelser. Jeg har reist mye rundt i verden; har bodd blant annet «Down under» og i Sveits, og på alle plasser har jeg vært glad for å få være med guider på tur – de kjenner stedet – gir en god investering – en opplevelse for sjela, sier han.
– Jeg elsker at jeg har fått gjort hobbyen min om til jobb og kan gi andre lærdom, mestring og moro. Det er aldri slitsomt å dra ut, uansett hvor mye vi bærer med oss – det gir bare en kjempegod følelse. Det fremmer mental helse og vi har kun med oss så mange at vi klarer å gi hver og en vår oppmerksomhet. Alle skal bli sett og tatt med, tilføyer Kvam.

Tenker sikkerhet

De bærer kajakkene inn, som denne dagen ikke fikk kjenne vannet – på grunn av nordvinden som danser i lag med sola og dytter lett frosne brønnøyværinger og besøkende i le. Joakim Kvam snur seg og sier:
– Ja, forresten, sikkerhet er veldig viktig for oss; vi tar ansvaret om det kun padles for første gang, eller om det er noen mer vante som tar våtkortet på kurs hos oss. Folk skal være trygge!

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534 

Kulturkonsulent Solbakk og kommunikasjonsansvarlig Høyvik leder fra Brønnøy kommunes side an arbeidet som skal gi en rekke markeringer av Brønnøysund by.
– Vi har med oss en komite og vi har etter hvert med oss en rekke aktører fra næringsliv og lokalt kultur- og organisasjonsliv som skal være med på ulike måter. Feiringen blir et spleiselag der kommunen går inn med noen kroner, og en god del ressurser, og så kommer det en rekke bidrag fra aktører som spenner fra kulturskoleelever til den største lokale virksomheten, forklarer de to.

Festivitas i juni

Vi møtes ved den 100 år gamle folkeskolen, som i dag er mest kjent under navnet tårnskola.
– Selv om feiringen uomtvistelig var i gang ved nyttår, da vår næringssjef Johnny Hanssen fikk sørget for skikkelig fyrverkeri, så starter jubileumsfeiringen for alvor den tiden korpssamlingen Torghattfestivalen arrangeres her; i uke 25. Brønnøysund barne- og ungdomsskole skal ha åpen skole «BBUs verden» den 20. juni.  Tårnskola er blitt renovert, og skal da åpne dørene med ulike kulturaktiviteter ved både barn og voksne, opplyser Solbakk.
– Da skal samtidig byvåpenet avdukes ved paviljongen her i Sørbyen, forklarer Høyvik, som har sørget for å få digitalisert og gjenskapt byvåpenet musiker, maler, organist og tusenkunstner Ole Andersen Brønnø i sin tid tegnet.
Og med byen full av musikere, vil nok avdukingen skje med fanfarer og folkeliv i den delen av byen som først vokste frem for mer enn hundre år siden.

En kikk mot fremtiden

For etter sigende skal byen, som ligger pent i Helgelands-skjærgården, ha fått navnet sitt etter en brønn som de kystfarende kunne benytte.
– I dag er det to ting som særlig setter byen på kartet; Nettopp at vi vises på NRKs værkart daglig og at vi finner Brønnøysundregistrene på kaikanten i nordlig del av byen, sier Stig Høyvik om den statlige aktøren som nok har vært med på å øke folketallet fra 1000 personer i 1923 til 5000 personer i 2023.
– Hundreårsmarkeringen gir god grunn til å se på historien som har vært her, men også nåtid og fremtid.  Det er også en god anledning til å se på hvordan vi ønsker utviklingen videre i byen og i kommunen, kommenterer Solbakk, som har bidratt til å dele lokal kultur i mange tiår – i sin daglige jobb, men også via tekst og foto benyttet i en rekke ulike sammenhenger.

Folkefest og høytidelig markering

Men tilbake til 100 årsmarkeringen, som trolig aller mest høytidelig skal markeres i det nyrenoverte samfunnshuset i november, men som først skal få sin folkefest den 22. september.
– Planleggingen av hovedmarkeringen 22. september er ennå i startfasen, men vi vet at det skal bli musikk ved lokale musikere. Vi skal arrangere byvandring der en rekke tablåer skal vise hva som har skjedd og skjer på stedet og det skal bli ei matmesse midt i Storgata, opplyser Høyvik, som håper at alle støtter opp om markeringen som altså vil ha mer enn historisk tilbakeblikk.
– Selvsagt er gjester velkomne hit 22. september – besøk er en bonus, men dette skal først og fremst være en fest av og for folket som bor her og har tilknytning hit. Vi skal lage en hyllest til byen og da gleder vi oss til å høre «Brønnøy beat», lyden av lokale musikere og kanskje i tillegg kunne få smake og kjøpe lokal mat, utdyper han.

Jubilanter i 2023

At byen er 100 år vil vises ved flagg og bannere i byen – noe som blir synlig allerede fra i sommer, og de to har som nevnt alliert seg med lokalt næringsliv, for å vise virksomheter i sving for 100 år siden. For de finnes, blant annet klesforretningen Sanna Brønmo. De har også med seg lokale lag og foreninger; hvor vi faktisk finner jubilanter i 2023.
– Amcarklubben er 40 år og skal være med på markeringen. Telegrafen ved Schrøders plass har nettopp passert 100 år.  Vi ser frem til å ha markering i samfunnshuset som er 50 år i år og vi ser frem til å få vise frem hvordan utviklingen har påvirket vår kollektive bevissthet og sjøltillit. Et slikt jubileum er en fin måte å nå ut med våre historier – og samtidig lage nye, sier Solbakk.

Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534