Tømmerstokker freses for å lage lavvo, en stolt påfugl spankulerer på tunet, minigrisene får en matbit og folket deler engasjert sin visjon: Vi er på Humlehagen kulturgård i Sømna på besøk hos Lene Isolde og Leo Sande Gasnier.
Tittelen blir for snau når vi skal forklare hva som foregår på denne gården, idyllisk plassert utenfor Vik i Sømna. Ekteparet som kjøpte dette historierike stedet i 2021 har med seg en unik tankegangs- og funksjonsfusjon. Hun med erfaring fra kulturgård, teater, kunst og utenforskap. Han som forretningsutvikler i offentlig sektor, musiker og kreativ tenker. I sum deler de to stor skapetrang og ønske om å ta vare på gården, miljøet, helse i det som kalles grønn omsorg.
Vil fjerne matsvinn
– Bli med rundt her, sier Leo Sande Gasnier, som vi møter utenfor det lille sagbruket som er på gården.
– Her har vi noe som kalles Freefridge. Det er et kjøleskap som tre ganger i uka fylles med mat fra Coopen på Vik. Her kan de som ønsker forsyne seg med en matbit. De kan komme hit, om så om kvelden, og slipper å hilse på noen, derfor har vi plassert kjøleskapet her – sånn for seg selv, sier han og åpner et skap som i dag inneholder litt frukt og annet grønt.
– Det skal fylles opp i morgen, og vi har regnet ut at vi reduserer matsvinn med 100 kilo i uka – det er 13.7 tonn CO2-ekvivalenter i året, forklarer han.
Vi går videre til minigrisene Tuppen og Lillemor, som kanskje denne dagen får restene i kjøleskapet. Her går ingenting til spille.
Storstue på tunet
Like før fikk vi sett spennende teknikk i sagbruket. Leos bror Tobias var i full gang med en japansk brenneteknikk som impregnerer stokker. Stokkene skal bli del av noe bra.
– Vi holder på og lager en 50 manns lavvo som skal stå midt på tunet vårt. Dette skal bli storstua vår og etter planen skal den være klar i juni, sier Sande Gasnier.
Han står utenfor ei vogn som er plassert inne i sagbruket. Vogna inneholder intet mindre enn et studio og en rekke instrumenter.
– Denne hadde jeg med meg fra Brønnøysund da vi flyttet hit, forklarer han og passerer de 35 ferdige stokkene som skal holde oppe den nye storstua.
– Nei, nå går vi og hilser på ho som er her i det daglige. Ho som leder kulturgården, sier han om kona.
Husdyr og en humlehage
Lene Isolde gir et varmt smil og et godt håndtrykk.
– Stedet her het egentlig Ølsås, men ho som drev her før, ho Berit Bjørnerud, tok vare på humler og andre insekter og laget hage for det – derav navnet. Da var det naturlig for oss å beholde det, for hagen er noe vi bruker mye i innpå-tunet tjenestene vi tilbyr her!
Hun åpner ei dør på driftsbygningen der høns, kylling, and og påfugl (!) bor.
– En av ungene som har vært her på skoleprosjekt foreslo at fuglene måtte få litt mer underholdning enn bare å løpe på halmen. Da kom vi opp med ideen om å bruke en gammel sprinkelseng til noe nytt. Den ble til en huske for hønsene. Der trives de godt. Neste prosjekt er en liten «fornøyelsespark» for fuglene utendørs her. Vi får se hvordan det blir seende ut, sier hun og viser vei inn til sauene. Vi passerer flotte, fargesterke veggmalerier – ei blid sol skinner – små rosa figurer har personlighet.
– Malingen er også skoleprosjekt, og viser litt av det vi står for: Stedet er for alle og vi ønsker at det skal vises at folk er velkomne.
Leier ut rom
De som teller alt i kroner og øre vil på dette tidspunktet kunne finne på å spørre hva inntektene på stedet er – om besøkende som får oppleve dyr, hage og stemning må betale høy pris for å komme innom.
– Vi jobber donasjonsbasert når det gjelder å besøke dyrene, forklarer ekteparet, som enkelt og greit har hengt opp plakat utenfor fuglehuset der selv en QR-kode kan vise vei til enkel donasjon. Vi forstår også at det er en rekke gårdsrelaterte føtter å stå på her, som utleie av fjøs med kyr, salg av ved og plank, terapimassasje og utleie av rom.
Den gamle amtmannsgården på tunet ble flyttet fra Vik i 1850 – og er renovert for bruk til så mye – fra bed&breakfast til øving for Leo og musikervenner.
Nytt tilbud
– Det som er helt nytt her hos oss er at vi denne uken har startet opp med Trygg- nær – kjent i samarbeid med Helsedirektoratet, Inn på Tunet Trøndelag SA og Skravlekopp. Det er et lavterskeltilbud der jeg drar innom Sømna Frivilligsentral SA og henter folk. I lag tar vi en kaffekopp, prater og spiser vafler. Jeg har aldri ønsket å være influencer – heller vaffelencer – ler Lene Isolde, som tidligere lot sin kreative side vises på utsiden – med store «dreads» og fargesterke klær.
– På Frosta drev jeg kulturgård som var dedikert utenforskap – de som er og kjenner seg annerledes. Jeg lærte noe viktig av Leo da vi møttes: Han påpekte at å bare åpne opp for de som er «utenfor» stenger ute de «normale», og det viser seg, folk er ikke alltid A4 selv om de ser sånn ut. Mange kjenner på ensomhet og følelsen av å ikke høre til. De har også en plass her, sier hun.
Vil lære
At stedet har noe spesielt med seg har vi allerede fått høre om; og det fra en kroat som jobber blant annet for BBC og tv-stasjon i Kroatia. Han roste opplevelsen han fikk som overnattende og opplever av Humlehagen kulturgård og beskrev ekteparet som velgjørere på et lite sted. At ekteparet er gjestfrie får folk oppleve, for tidligere denne dagen kom en ukrainsk familie forbi. De ble møtt med prat, kaffekopp litt skuffkafe og en gåtur på tunet.
– Tenk, den ene var agronom og jeg har masse å lære, så det var fint å kunne spørre og dele. Visjonen vår er å skape en plass der folk kan være seg sjøl. Der de kan slappe av og få påfyll. Og så er det veldig artig hvis de kommer tilbake og lærer oss noe, sier Lene Isolde.
Dyra på gården
Vi går ut fra sauebingen, der lille Shaun kom til verden for noen dager siden. Krusedulla er ikke begeistret for at den lille skjønne brekeren får all oppmerksomheten, så hun dulter godt i siden på matmor.
– Ja, vi har mange dyr på gården, som valper, esler, hester og høns. Eslene kom hit etter en telefon om vi hadde plass til dem og den grå kyllingen der borte ble donert over en prat på Coopen, men per nå tar vi ikke imot flere. Jeg har mer enn en gang måttet vente til Leo var i riktig godt humør og si; Kjære – vi får noen flere på gården, ler hun.
Fra Ølsås til Humlehagen
Vi kikker i humlehagen. To barn leker. Ei klatrer raskt opp i et tre og den minste vil se under steinhellene hva som finnes av smått liv der. En fet, svart bille kikker opp og den lille hyler av begeistring.
– Jeg synes dette er interessant. Å jobbe i offentlig sektor innen forretningsutvikling kombinert med dette kan gi både sosial og økologisk bærekraft. Det var sterkt å ta over en gård som har vært her i flere hundre år. Her passerte de som var på tur på kirka på Vik, fra Bindal og fra Ursfjorden. Her sa han Arnold at ingen skulle møte stengte dører og her fikk folk seg et glass øl, derav det tidligere navnet; Ølsås.
Og alt starter med en selv. Vi tenker ikke å ta vare på gården for neste år, men vi tenker åtte generasjoner fremover. Men vi lever vanlige liv, vi har ikke noe alternativt levesett, sier Leo Sande Gasnier, som ved inngangen av praten innrømmet at det var kjekt med påske, for da ble mye gjort på gården.
– He, he, det var godt å komme tilbake på jobb i Digitaliseringsdirektoratet – for en dag. Så ble jeg rastløs og ville gjerne fortsette arbeidet med å lage lavvo, sier han.
På tvers av generasjoner
Lene Isolde ber barna om å jage hønsene tilbake i huset sitt, for nå er det tid for middag.
– Vi ønsker å rette oss opp mot familier, ha et tilbud på tvers av generasjoner. Hit kan du komme i dress og kjeledress. Skal vi redde verden, ønsker vi å gjøre det med en vaffel i gangen, for gode samtaler starter med å si noe. Og å være i lag, sier hun.
Påfuglen Fønix spankulerer videre på tunet. Han har en crush på anda og prøver å nærme seg med sjarmerende skritt.
Lyden av vårfugler høres bak hovedhuset.
En svale flyr over.
Tekst og foto: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
