Vi venter ved luka og er i et hus på Salhus som skiltes Baan Thai. Det lukter lett av godt krydder og frityr. En rekke thailandske matvarer er å se i hyllene. En dame kommer inn, hun også for å hente hjem dagens middagsmat.
– Vi skal teste mat her for første gang, er den bra? spør jeg.
– Vi kommer stadig tilbake, sier damen.
Vårt testpanel består denne ettermiddagen midt i uka av kokk Janne Lise Åsvang Karlsen, hennes mann Michael Andre Wangsbo og lille Lucas Andre på tre, som allerede ved ankomst kikker med tydelig mistanke mot de to posene med fem ulike retter.
– Har du lyst til å teste vårruller? spør mamma Janne Lise.
– Nei, sier den lille kontant. Så da var vi tre igjen i panelet, og jeg må forklare at signatursuppa og papayasalaten vi egentlig hadde valgt ut, ikke var på menyen denne dagen.
– Men jeg har funnet et par spennende erstatninger, sier jeg, skyver litt på vårrullene og løfter frem en boks med suppe; Tom kha gai, en nudelrett kalt Phad thai gai, en sursøt kyllingrett kalt Gai preiow wan og en med stekt kjøttdeig som for oss har det like ukjente navnet Phad grapraow.
Jeg har lest meg litt opp på thaimat på thaiguiden.no og forstår at maten kommer fra fire ulike regioner, fra fjellområde til ei halvøy, og der høyslettene i nord skal være opphavet for de mest krydrete rettene.
– Vi har to retter merket med en chili, så det blir spennende å kjenne om vi får rusket opp i sangstemmen, sier jeg og tar i likhet med de andre to en bit av en vårrull, som har fått følge av sursøt chillisaus.
– Risnudler, litt kjøtt og gulrot. De er gode på smak, men jeg hadde forventet litt mer kjøtt, sier kokken.
– Ja, dette ble litt kjedelig, istemmer mannen, som er enig i at smaken er god.
Vi gleder oss til suppa, som skal være mer krydret, og den har hovedingredienser kylling, kokosmelk, løk, tomater og sopp.
– Oi, sier jeg. Denne var rik på smak. Veldig. Hm, er det noe urter her, spør jeg, og finner ut at smaken av koriander bryter gjennom veljusterte smaker.
– Denne var ikke så sterk som forventet, sier kokk Janne Lise, og smaker en gang til.
– Veldig fyldig og god, sier hun.
– Her var det mye smaker ja, istemmer Michael, før vi går over på retten med stekt kylling og sursøt saus.
– Her var det gode, sprø grønnsaker. Hm, risen var veldig kompakt. Kanskje den skal være sånn? spør kokken.
– Dette er nok vanlig ris på thailandsk vis, mener mannen og vi enes om at det kanskje var litt lite krydder, men igjen svært gode grønnsaker.
Vi går over på en rett vi håper skal inneholde det som betegnes som en ideell thairett med blanding av krydder, søtt og syrlig. Phad thai gai omtales som en av nasjonalrettene og har hovedingrediens stekte nudler. I vår variant er den med kylling, egg og nøtter, samt en saus som i alle fall etter kokeboka består av tamarind, fiskesaus og lime.
Her skulle det bli sterk uenighet om smakene.
– Nei, denne var ikke min favoritt, sier kokken umiddelbart, og Michael sjekker om han finner nøtter i den mildt sagt rause porsjonen vi har fått.
– Oi, oi, sier jeg, og må smake – ikke bare en liten porsjon, men flere små.
– Dette var en utrolig miks for min del. Jeg får italienske vibber, smak av hav, vårløk som gir løft til de brede nudlene. Dette var utrolig godt, synes jeg.
Vi åpner siste rett som er tatt med hjem, og kommenterer de smarte boksene maten ligger i. Vi flytter Phad grapraow fra boks til tallerken, og dette er en rett som ser litt unnselig ut. Kjøttdeig har fått følge av chili og det de kaller hot basilikum og er merket sterk, så vi smaker spente.
– Dette var noe annet, sier kokken. Dette er helt klart min favoritt. Her er det et rikt smaksbilde, sier hun, tar en bit til og smiler.
– Det er passe sterkt, grønnsakene er også her med crunch. Dette var godt!
Michael nikker og føyer til;
– Det var mange gode smaker her. Ikke noe ble for sterkt og tok over. Dagens beste rett helt klart!
Jeg smaker, kjenner litt sting på tunga og spekulerer littegranne. Jeg tar en vårrull, deler på tvers og har den litt sterke kjøttdeigretten på.
– Kjempegodt, sier jeg.
En time senere.
– Jeg spiste for mye, sier jeg.
– Kjent problem, svarer kokken.
Tekst og foto: Hege Sæthre Lind
