Fotograf og forfatter Roar Berg-Hansen klarte å få unikt innpass da han skrev sin tredje bok om vår kyst og vårt distrikt. På Island fikk han bla i ekte sagaskrifter i kalveskinn, hentet ut fra det vulkansikre hvelvet i Árni Magnússon-instituttet.
Mange forfattere gjør gode undersøkelser før en bok blir skapt, men Berg-Hansen fra Brønnøysund gjør det hele så grundig, at fagfolk, bokanmeldere og bokelskere henter frem godord om det ferdige resultatet. For ikke bare har han drevet research i fire år, men klarte, som svært få personer, å få holde og bla i de unike sagaskriftene som omtales som Islands liv og Nordens sjel.
– «Sagakysten» er på mange måter et familieprosjekt. Kona Randi har vært med på turene, hørt på alle historiene, lest korrektur, er den menneskelige målestokk i naturbildene og har sågar brent hull i buksa under fotoshoot. Døtrene mine har vært oversettere og turkamerater, sier forfatteren av «Sør-Helgeland – fra havdyp til høyfjell», «Eventyrlige Sør-Helgeland» og nå «Sagakysten – i vikingers kjølvann».
– Den siste boka gir en smakebit på vår lokale kysthistorie, som samtidig er en del av Islands historie. Det var folk fra vårt distrikt som reiste over og fikk etterkommere som ble islandske sagahelter, sier han om familien til Harald Hårfagres lendmann på Torget i Brønnøy, Torolv Kveldulvsson, som var gift med Sigrid på Sandnes.
Men hvordan lager man en billedsterk bok som rommer historie fra ytre Namdal til Dønna?
Roar Berg-Hansen starter med kapittelinndelingen, legger opp fotomapper på pcen, som gradvis fylles opp. Parallelt legges notater og faktaopplysninger i tekstmappene.
– Men teksten får sin endelig form først når bildematerialet er på plass. Jeg droppet ferier i to år, kjørte rundt på utallige turer, fotograferte når vær og lys var slik jeg ønsket det, sier han, og viser et bilde fra Kystkultursenteret Norveg i Rørvik. Et foto med rosa glød og eventyraktig stemning.
– Jeg husker en oktoberkveld Randi og jeg padlet i blankstille havlandskap. Vi fant oss ei øy langt unna bylysene, satte opp telt og satt under stjernehimmelen til langt på natt. Det ble en magisk kveld med nordlys og mulighet for fotografering utenom det vanlige. Vi har hatt mange fine turer, sier han. – Vi var tre ganger i Svarthula i Torghatten for å ta bilder som viser de massive, men samtidig visuelt spennende fjellveggene. På de to første turene var det for lite bluss i faklene vi hadde med for å lyse opp de mørke veggene. Men det ble nok en litt for kraftig parafinblanding på siste runde. Da gikk det ut over klærne, forklarer forfatteren, og legger til at det krever mange bilder med stor geografisk spredning for å lage denne typen bok.
– Av 10 000 bilder som kunne være aktuelle for boka, ble 200 til slutt plukket ut. Utvelgelsen var ganske tidkrevende, forklarer han.
Berg-Hansen velger å skrive journalistisk, det vil si på en måte som er presis og etterrettelig, men samtidig gir rom for å være kreativ og språklig malerisk. Slik at både den historiske delen av boka og den som beskriver den flotte naturrikdommen vi bor i, blir forståelig for alle.
– Men først må man ha en salgbar idé. Det nytter ikke å velge seg et tema hvis du selv er den eneste som synes det er interessant. Jeg var så heldig at da jeg fikk idéen om å skrive om den relativt ukjente lokale utvandringen i vikingtiden, møtte jeg professor Alf Ragnar Nielssen, som lot meg bruke sin forskning som kilde. I møte med Nielssen fikk jeg spurt om landnåmstiden, da Island ble kolonisert og vi rett og slett eksporterte høvdinger dit. I boka deler jeg altså historien om hvordan folk fra vårt distrikt samlet familie og reiste over, forklarer Berg-Hansen, som både har fotografert fra de historisk viktige stedene i Ytre Namdal, på Helgelandskysten og Island og fått områdene grundig illustrert i boka.
Sverdet som pryder forsiden av boka er fotografert på Torget i Brønnøy. Sverdet er håndsmidd av stål, 1,2 kilo tungt, og ekte som bare det.
– Ett år etter at jeg begynte med boka i 2014, startet jeg jakten for å finne en kopi av et ekte vikingsverd. Det måtte være historisk korrekt i forhold til vår del av kysten og tidsepoken jeg skulle skrive om. Jeg hadde allerede tegnet skissen til forsiden. Den skulle ha en sterk symboleffekt. Sverdet «Dragvendil» som er nevnt i sagaen om Kjetil Høng den eldre, var inspirasjonen til forsiden. Dette var et magisk og uovervinnelig sverd han stjal fra samekongen Grue. Dette ble senere Torolv Kveldulvsons sverd. Jeg lette ei god stund før jeg fant en kopi som kunne brukes. Det kostet 6000 kroner og er et stormannssverd med prikkornamentering. Det hadde svart skinn rundt hjalten, men svart skinn hadde ikke vikingene, så jeg kjøpte tynn snor av brunt okseskinn som jeg viklet sirlig rundt for å få det historisk korrekt. I følge Ketil Høngs saga havnet «Dragvendil» på Island etter Torolv Kveldulvssons død, sier forfatteren og deler historien om hvordan bildet ble fotografert, der også den mer enkle, men historisk riktige vikinghjelmen er med. Det ble flere turer før bildet «satt» og han var fornøyd.
– Jeg laget en stødig sverdholder, plasserte det på bergtrappene og fotograferte mot vest, rett ut mot Island. Det blåste litt, himmelen hadde dramatiske skyer og bølgene rullet inn. Jeg brukte blits, 90 grader inn fra siden, for å få et litt teatralsk lys.
Og jeg var glad for at ingen møtte meg på tur til fotografering. For å få med meg alt hadde jeg hjelmen på hodet og sverdet i hånda, og var nedlesset av fotoutstyr og stativer. Det var nok litt av et syn!
Men så tilbake til sagaskriftene, som Roar Berg-Hansen fikk lov til å se – og holde.
– Jeg tok kontakt med universitetet i Reykjavik, som oppbevarer de gamle skriftene og forklarte at jeg gjorde research til min nye bok om Sagakystens vikinghistorie. Og forklarte at det var svært viktig å få fotografert de gamle skriftene, vår eldste skriftlige historie. Det var en del korrespondanse i løpet av det neste halve året, og kvelden før Randi og jeg skulle reise til Island fikk vi endelig grønt lys.
Professor dr. phil Margrét Eggertsdóttir tok godt imot oss, og forklarte at Island hadde kjempet en 140 års lang kamp for å få skriftene tilbake fra Danmark. Nå ligger de i et vulkansikkert hvelv selv presidenten ikke har umiddelbar tilgang til, sier Berg-Hansen og legger til at begge syntes det var en stor opplevelse å få bla i kalveskinnsbøkene.
Og hvordan har mottakelsen på boka til Roar Berg-Hansen vært?
– Veldig bra. Vi har solgt nærmere 1500 bøker fra egen hånd på rundt tre måneder. Jeg har satt pris på alle gode ord; at enkelte bokanmeldere mener boka bør stå i enhver bokhylle, er stas, og at bilder og historiefortelling roses. Jeg gleder meg også over flotte tilbakemeldinger fra fagfolk, der en pensjonert lektor i historie skrev i en e-post til meg at «denne boken har en tekst til å bli klok av». Ros er hyggelig, men ikke min motivasjon for å lage disse bøkene. Det viktigste for meg er å få utløp for den begeistringen jeg har for vår flotte kyststripe og vår spennende historie. Og hvis boken kan gi utflyttere hjemlengsel, er det flott. Selv mener jeg «Sagakysten – i vikingers kjølvann» er en viktig identitetsbygger for oss som bor her, sier han.
Tekst og foto: Hege Sæthre Lind
