Finner vi den gode gammeldagse martnastemningen i Mosjøen under Tiendebyttet? Det tok vi oppgaven med å finne ut av. Vi ser for oss kremmere, krumkaker og kronenedsatte varer – og møter noen overraskelser på veien.
Det reklameres med at Tiendebyttet har funnet sted siden 1600-tallet, en reklame som følges av gamle bilder fra Sjøgata fulgt av historier om sesongviktig handel fulgt av litt fyll og fanteri. Vi har derfor tanker i hodet om hvor moroa finner sted; i den flotte gata ved Vefsna.
Vel fremme etter to timers kjøretur, blir det ikke gatevandring grunnet høljeregnet vi møter. Skjønt klare over at vi har gått glipp av en del av tiendebyttemoro ved å først kunne ankomme Mosjøen fredag ettermiddag. Blant annet skulle vi gjerne ha opplevd lokale barn på skattejakt og hørt Christin Eriksen og ordmagiker Tor Martin Leines Nordaas på kulturverkstedet, men nå er vi her og finner ut at det passer fint med en skikkelig pub til pub runde i kveldingen.
Vi tusler en etasje ned til den som ikke er en pub, men Fruen bar, som er i første etasje på hotellet vi bor på; Fru Haugans hotell.
Her rigger bandet Rusty Razors seg til, og heldigvis lever den musikalsk råsterke gjengen langt fra opp til navnet sitt, men gir en skikkelig miks av godlåter til en blanding av lokale og tilreisende gjester.
Vi starter så på det som skal være pub til pubrunde i byen, men i god tradisjon høljer regnet fortsatt så mye ned, at det kun blir en kort gåtur; en liten kikk inn på Lokaln pub og kafe – hvor blidspent og vennlig betjening ønsker oss velkommen, før vi blir sittende på Nano: Et sted vi i forkant ble anbefalt å besøke på grunn av stemning, god drikke og utmerket service. Vi skulle bli skuffet da vi ønsket å kjøpe nøtter til iskald skummende drikke, men geipen skulle bli snudd til hypersmiley da betjeningen fulgte opp med at «klart vi kunne få det der smørbrødet med ost og kjøttpålegg fra lunsjen som sto i kjøleskapet i stedet for nøtter», og så mente det: Vi FIKK smørbrødet til ølen. En gest som gjør at vi kommer tilbake, garantert!
Lørdags morgen er vi tidlig på martnaen, som er lagt i et stort telt og i byens gater. Ikke i Sjøgata som vi håpet på, men det er sikkert gode grunner for plasseringen. Første stopp er på Hildes hjemmebakeri, som godt kunne tatt med i firmanavnet at hun er en racer på strikking.
– Om jeg bare har luer i barnestørrelse? Neida, her er noen for voksne. Men jeg opplevde i går en kunde som ville ha denne røde i voksenstørrelse, så jeg ba henne komme innom i dag også. For da rakk jeg å strikke ei lue til henne i natt, sier Hilde Karlsen, til tørr kommentar fra sidelinjen.
– Ho strikka sånn at det lukta svidd av pinnene!
Ei bod midt i gata fanger blikket, for her er det så mange typer ost at det praktisk talt triller rundt.
– Vi er fra Holland og heter Dutch Cheesman, sier Adrian Kob, og plukker frem en halv ost, før han med stort tempo snakker frem ost og byr på smaksprøver til hele rekken av folk som står og lar seg ostefange. For godt er det. Særlig den grønne av pistasj.
En tur inn på lokale klesbutikker blir ren og skjær glede, for skikkelige kvalitetsvarer har halv pris av rød pris, noe som oversatt for mannfolk betyr 75 prosent nedsatte varer. Det er gode greier det. Vi bærer med oss både jakker og skjorter og setter kursen for det store teltet.
– Hvor jeg kommer fra? Alta, sier Karin Elisabeth Heitmann som overrasker mektig med håndverkrepertoaret, som spenner fra praktsydde «jakker» kalt lukka til noen vesker vi lurer på om er i skinn.
– Disse? Nei, dette er avkaffeposer fra Norge og Finland. Jeg tenker å kjøre kurs her i å flette slike vesker – hvis jeg får nok påmeldte. Det tar 40 timer å lage en slik.
Når jeg får tid til alt? Jeg jobber nattevakt på jobb og kommer innimellom med mange bæreposer av saker som blir til vesker og klær – etter at det er blitt stille i gangene, forklarer den fingernemme.
I enden av teltet treffer vi en kar som selger skinnvarer på vegne av Kirsti Drevsen fra Setesdal, og han er så kremmerdreven at vi glemmer å spørre hva han heter.
– Dere bør unne dere en sånn skinnlue mot vinteren. Se denne røde her. Dette var en rev som gikk langs veien i Østerdalen for ti måneder siden. Nå er den blitt nyttevare, se her er det en knapp til å feste hale på, hvis man skulle ønske det, sier han og fremsnakker selskinnsluer med et tempo som er imponerende.
– Jeg skal ha denne lua her, sier ei dame, som har bestemt seg for en myk, hvit en.
Vi velger å hoppe over tivoliet, som tydelig gleder mange hyleblide besøkende og trekker bort til en bod fra Sæterstad gård i Hattfjelldalen.
– Hva folk handler? Kanskje mest rakfisken og brunosten! Om vi fanger fisken? Vi har landbasert oppdrettsanlegg på gården som vi kaller fiskefjøset, forklarer Anja Kastnes, som får flere handlende innom – nettopp av rakfisken.
Vi passerer boder med pinnevaffel, møsbrømlefse, vennlige kraftselskapmedarbeidere og smultringer. Og så mye, mye, mye mer.
Martnastemningen er her… og vi tar turen gjennom Sjøgata før vi drar hjem. Rikere på varer og opplevelser.
Tekst og foto: Hege Celine Sæthre
