Merethe og Jan-Roger Olsen tok over gården på Torgartunet i Brønnøy i 2013 og har gjort om et storfefjøs til en boltreplass for 140 store og små sau av typen Dorper, hvit Dorper, utegangersau og NKS (Norsk kvit sau).
Og tilbakemeldingene er ikke snaue!
Kjører du nesten til Torghatten får du et flott gårdstun på venstre side, der tydelig merking på fjøsveggen forteller at du er kommet til Torgartunet gård. Det ligger på vikinggrunn, er drevet i generasjoner, og de seneste fem årene av vevelstadjente og brønnøygutt, førstnevnte med erfaring fra familiegården i nabokommunen.
– Vi lette etter en gård å ta over i årrekke, for vi begge ønsker å få til et levebrød av gårdsdrift. Enn så lenge driver vi med varetransport i tillegg, men har mange planer for fremtiden, som involverer mer enn kjøtt- og skinnproduksjon, sier de to.
Vi sitter i ei rommelig og fin grillhytte, med skinn på benkene og varme fra brensel på grillstedet.
– Vi bygget denne med tanke på den travleste tiden, når det er lamming og jobbing, nær sagt døgnet rundt, men sannheten er at det ikke er tid til pauser sammen, og når vi endelig kan ta en skikkelig rast blir det å sove på sofaen, ler Merethe Olsen.
– Vi håper å få tid til å bruke den i juletiden, for det er godt å være her inne, fin ro, supplerer ektemannen.
De to har mottatt rett og slett storskryt fra driverne av Hildurs Urterarium i Brønnøysund, som kjøper så å si alt kjøttet ekteparet klarer å produsere på gården. Dette til bruk i restauranten på det etter hvert svært kjente landemerket på Tilrem i Brønnøy.
– Vi er ydmyke til godordene, og veldig glade for at de ønsker å bruke vårt produkt. Så må vi få lov til å skryte av bedriften som har vært her i 30 år; på Hildurs er de enormt dyktige på sitt felt, de er rause, hjelper folk i gang og er ikke redd for å rose andre, selv konkurrenter. Det er godt for næringslivet det, sier Merethe Olsen.
Jan Roger Olsen forklarer hva plussordene handler om, for det er en spesiell grunn til at de får ros.
– Sauerasen Dorper har spesielt godt kjøtt. Rasen er unik på beiting og preges av det den spiser; den har egenskapen at den kan marmorere, det vil si avsette fett i muskulaturen i kjøttet, og da blir smaken svært god, sier han.
Og det å få en stamme med hvit og sorthodet Dorper på gården var ikke gjort med en enkeltbestilling til en oppdretter et eller annet sted i Norge.
– Dette er opprinnelig en Sør-Afrikansk rase, men vi har kjøpt den fra Australia; som embryo. Vi tok ukeskurs om rasen i svensk Dorper-forening 2016, hvorpå vi i 2017 var tre uker i Australia med samme forening. Der tok vi ukeskurs på gård som selger avlsdyr og er verdensledende på rasen og eksporterer embryo verden over, sier Merethe Olsen.
– Det var en helt fantastisk reise, og vi lærte hvordan vi skal drive med avl og få nok kunnskap til å vite hva vi skal se etter for å få livdyr, i alle fall vite hva vi må luke ut, sier Jan Roger Olsen.
De to fikk mange fine opplevelser på Australia-turen, i ukjent landskap og med innlandsklima og lokalbefolkning som ble overrasket over gjestene.
– De hadde aldri møtt nordmenn før, så det ble litt prat og noen spørsmål der ja, sier de to.
Hvorfor to personer, med barn, bedrift og hus i villastrøk velger å skaffe seg gård og mye ansvar for levende vesen, forklarer de to ved et langvarig ønske.
– Vi har alltid vært opptatt av det nære, det å ta vare på dyr og det å skape noe. Vi vurderte en tid å ta over min families gård på Vevelstad, men logistikken med ferje og kjøring ble for komplisert. Vi ønsket ikke at ungene skulle bli nødt til å bytte skole, forklarer Merethe Olsen.
– Og hvorfor vi bor her vi bor? Det er noe eget med denne kystlinja, her vil vi bo, sier ektemannen og får kontant replikk fra fruen;
– Ja, ikke spør oss når vi er i lammetåka, da har vi bare lyst til å gjøre alt annet enn å drive gård. Men det er en hektisk måned fra april til mai, og så er dagene mer forutsigbare igjen, sier hun.
Vi får en liten omvisning i en imponerende rent og flott fjøs. Sauer spiser, løfter hodet for å bli klødd og skubbet litt på, og det er godt med plass for alle som er i linjeavl og må holdes adskilt fra de andre, som vi finner i enden av driftsbygningen. Der er det åpen løsning, sånn at sauene kan rusle ut når det passer sånn, på en blanding av hvit kalksand og gress.
– Vi ønsker å lære mer, og håper å få tatt videreutdanning innen dorperrasen i Sør-Afrika til neste år. Det koster å reise, og vi må skaffe avløsere og vikarer til det vi driver med til daglig, men vi får så mye igjen for den typen læring, sier Merethe og ler når huskatten Kiara spretter opp på en rundballe høy.
– Så det er her du gjemmer deg? Katten vår likte ikke å bli klippet og stelt, og har furtet i et par dager, sier Merethe Olsen.
Katten strekker seg og tusler ut. Det er tydelig at alle trives på Torgartunet gård.
Tekst og foto: Hege Sæthre Lind
