Han kommer fra et sted det er vakre innsjøer, 4000 år gammel sivilisasjon, en multikulturell smeltedigel og et matmekka.
– Jo, det er vakkert i Tyrkia, men da jeg kom til Brønnøysund kjente jeg; Hit vil jeg. Jeg vil fiske, jobbe, kjøpe en enebolig med plen hvor sønnen min kan leke, sier Huseyin Celik.
Han ler godt når vi spør om det ikke har noen sammenheng at søster Ruken bor i Brønnøysund – om han ville synes det var kjekt at han og hans familie bodde nærmere søsken og søskenbarn?
– Jo, vi er veldig opptatt av familie. Det er et savn når vi er borte fra hverandre, så det spiller selvsagt inn. Samtidig har vi i flere år vurdert å bo et annet sted enn hjemlandet. Jeg har besøkt en rekke storbyer, jeg har vært mange steder i Norge; Bergen, Oslo, Trondheim. Men Helgeland… Roen, naturen, mulighetene. I tre år, siden første tur hit, har vi diskutert, tenkt og jobbet for å komme hit, sier den kurdiske mannen.
Han besøker sin søster på et tidspunkt det i Brønnøysund laver ned med snø, faktisk såpass mye at kystfolket er lett fornærmet over all snømåkingen.
– Vi har like mye snø hjemme. Den største forskjellen er at vi bor i innlandet. På grensen mot Iran, Irak og Armenia. Vi bor ved en vakker innsjø, men muligheten som finnes her for å sette seg i en båt og fiske – Det drømmer jeg om. Da vi var her for et år siden skulle vi få oppleve fisketur, men så ble været ille. Det var synd, sier han, på kurdisk, oversatt av søster Ruken.
– Om det blir vanskelig å lære seg norsk? Jeg har begynt allerede, sier han, og vi merker oss uttalen på Trondheim og Bergen. Med lyder vi ville ha uttalt her i distriktet.
– Vi har latinsk alfabet der vi bor, og siden vi er tospråklige, med tyrkisk rettet mot latin og kurdisk med mye fransklignende uttale, skal det gå bra. Men norskkurs vil hjelpe på, sier han.
For skal man jobbe i Norge, og særlig innen hans fagfelt, er det ikke bare lurt å kunne norsk, men helt essensielt.
– Jeg er allmennlege; fastlege med 3500 pasienter i Tyrkia, og min kone har et par år igjen av utdanningen som anestesilege. Den største forskjellen på å jobbe der og her, er at vi i Tyrkia, som allmennleger også gjør oppgavene en jordmor og sykesøster gjør her. Så det er mer tid på pasienten og mindre tid på kontorarbeid, selv om vi selvsagt gjør det også, sier han.
Vi spør om en historie fra hjemlandet, som lege, og han kan faktisk hente frem bilde fra en lokalavis.
– Dette var en spesiell hendelse. Jeg var for syv år siden på tur hjem fra nattevakt som lege og skulle spise en tallerken suppe på restauranten like ved arbeidsplassen. Vi spiser gjerne suppe til frokost, og jeg hadde begynt på den varme tallerkenen mat da en bil braste inn i restauranten. En mann hadde fått hjerteinfarkt. Han mistet kontrollen og kjørte inn. Jeg ble forskrekket, som de andre, men løp til for å finne ut hva som hadde skjedd, og bildet du ser fra avisutklippet er da vi fortsatt drev med hjertekompresjon.
Om han lever ennå? Ja, det gjør han!
Det kan være vanskelig å flytte til et annet land, med tanke på å få godkjent sin utdanning og yrke i landet du har lyst til å bo i.
– Det har vært en prosess over tid. I Norge fikk vi beskjed om at godkjenning i Helsedirektoratet ville ta opp mot syv måneder. Jeg var forberedt på å vente på svar i tre, kanskje fire måneder, men det kom ingen tilbakemelding. Men så, 19. desember 2018. Tre dager før det hadde gått syv måneder kom svaret. Jeg var godkjent!
Han smiler igjen, og smiler i det hele tatt mye. Han tar en slurk te, overser kakene og tenker ei stund når vi spør hva han kommer til å savne mest med å flytte hjemmefra.
Den familien vi forlater og mine gode kolleger. Jeg har jobbet i samme legeteam i åtte år, men de forstår at vi har lyst til å prøve å bo og leve et annet sted. I hjembyen Van bor vi i sjette etasje i en murbygning. Jeg drømmer om en enebolig. Om en stor plen. Om å se og klatre fjellene Sju søstre. Jeg håper vi sees på øverste tind til sommeren!
Tekst og foto: Hege Sæthre Lind
