Turstien fra Hestviken opp til Kjulsveten er mye brukt av vegværingene, og byr på flott utsikt over Vegafjorden og fastlandet innenfor. Men turen har også mye spennende å by på hvis man er litt interessert i geologi og naturhistorie.
Med sine 272 meter over havet rager den ikke like høyt som sine ”sambygdinger” Gullsvågsfjellet og Trollvasstind. Men Kjulsveten har til alle tider vært et viktig utsiktspunkt langs leia, noe den mange hundre år gamle varden på toppen vitner om. Dette skal være rester etter en varde fra det 13. århundre, som var en del av et omfattende kommunikasjonssystem, etablert i sin tid av Magnus Lagabøte. Man finner lignende varder på andre topper i området, som på Vattind på Leka.
Men det er ikke bare den nære historien man ser spor etter på Kjulsveten. Langs den merkede turstien opp fra Hestviken går man praktisk talt gjennom 12.000 år med landheving. Man starter nede på den gamle havbunnen, der den sandholdige bakken i dag brukes til dyrebeite og grasproduksjon. Mens man følger den merkede stien ut av beitemarka kan man kikke opp til venstre langs steinalderens ”marebakke”, der man på flaten over har funnet steinalderboplasser som i dag ligger 50-55 meter over havet, men som for 7-8000 år siden lå helt i fjærekanten.
Man passerer rullesteinstrender der løsmassene er vasket ut før havet trakk seg tilbake – eller rettere sagt – landet hevet seg, og bare de store, rundslipte steinblokkene ligger igjen.
Når man har passert det siste rullesteinsbeltet kommer man opp på den lyngkledde flaten som strekker seg nordover helt fram til det stupbratte Hestvikskaret. Utsikten som åpenbarer seg mot Vegafjorden og fastlandet innenfor kan ta pusten fra en. Under Hestvikskaret ligger Kjul med sine velstelte gårder og grønne gressenger. Kikker man opp til høyre, ser man underlige steinblokker som liksom balanserer på de flate granittsvabergene på Hestvikfjellet. Steinblokkene ble liggende igjen slik da isen trakk seg tilbake etter siste istid, og man kan få lyst til å gå bort og rugge litt på dem for å sjekke om de ligger stødig nok, enda fornuften sier en at de mange tonn tunge steinene selvfølgelig ikke lar seg rikke.
Men skal man opp til Kjulsveten, må man videre langs stien opp til venstre, og forberede seg på den tyngste biten av løypa opp den bratte bjørkekledde lia. Man får lønn for strevet når man er oppe på ryggen og landskapet på resten av øya åpenbarer seg. Mellom de stupbratte vegafjellene ligger jordbrukslandskapet paddeflatt som et fargerikt lappeteppe, og mot nord strekker havet seg der man på klarværsdager kan se Lovund stikke opp av havet.
Nå er det bare å spurte bortover den isskurte fjellryggen og gyve løs på den siste bratte stigningen opp mot toppen, der varden kommer like overraskende fram hver gang. Man setter seg med ryggen mot de skarpe steinene i ly for vinden et øyeblikk og nyter utsikten, før kreftene på nytt vender tilbake og man spretter opp for å ta fatt på hjemvegen ned de bratte skråningene. Nå er det bare å nyte utsikten, først mot fastlandet i øst, deretter mot havet i sør der synet av Mudværet i sørvest følger deg nesten hele vegen ned til Hestviken igjen.
Tekst: Lillemor Hestvik – Foto: Ole B. Hestvik
