Presteboligen med det fine i

I dag står flere, store, flotte stuer tomme i prestegården i Brønnøysund, men noe spesielt skulle vi finne i loftsetasjen – noe mer stedfast enn møbler.
Tidligere prost Even Borch tok oss med på en liten rundtur i bygget som sto ferdigstilt i hjertet av byen i 1844.

Den første kirken i Brønnøysund var fra rundt år 1200.
– Så det er grunn til å tro at prester har bodd på eiendommen her siden den tid, sier Borch og leder an over den parkaktige eiendommen. Vi prøver å forestille oss hvordan det så ut da dette stedet i sognet var en storgård, trolig størst på 1800-tallet. Da det var nær 30 bygninger rundt hovedhuset, som var mye mindre enn dagens.
– Den gamle presteboligen fra 1690 eksisterer ennå. Den ble flyttet til husmannsplassen Gilleskål i 1880. Den er Brønnøys eldste bygg og er i bruk som bolig, sier Borch.

Vi kikker opp på det halvvalmete saltaket og går forbi hovedportalen, som har den opprinnelige empirestilen og låser oss inn i en prestebolig som brukes av vikarprester.
– Første gang vi gikk inn her for å ta boligen i bruk var i 1996, etter at jeg fikk stilling her i 1995. Det så ikke ut som i dag, for alle vegger var trehvite, mer presist gulnete, og det var gulvbelegg over alt, sier han og kan faktisk vise et rom som bekrefter stilen fra renovasjonen i 1970.
– Slik så det ut. Vi lot et kontor være i den gamle stilen, og så fikk vi malt andre rom, og lagt parkett. Det var en nødvendig renovering, sier Borch, som først skulle få nei til noen av oppussingsplanene, for det var strenge regler på hvor mye som kunne fikses på og hvordan.
– Vi fikk blant annet bare renovere tre av fem soverom, og det var vår datters rom det ble diskusjon rundt. Hun ønsket seg tapet på veggene, og det var ikke godkjent. Vi klarte å argumentere så godt at vi fikk lov til den lille ekstravagansen, sier Borch med smil. (Foto av rommet under)

Han går foran inn i en grønmalt inngangshall, som har rommet skoene til så vel biskoper som speidere.
– Vi hadde svært mye besøk den tiden vi bodde her. Vi tok imot gjester fra nær og fjern, for sånn var det da. I dag tar biskopen inn på hotell, før hadde hver prestegård med respekt for seg selv et eget rom til formålet, forklarer Borch.
Vi går gjennom et kjøkken, med flotte gardiner sydd av fru Magdalena Bürgin-Borch.
– Ja, disse fant vi fram sånn at vikarprestene skulle få en koselig spiseplass å komme til. Her går vi gjennom kjøkkenet og inn i en av de fire stuene, sier han og viser først ei stue, så enda ei som er møblert.
– Det er dessverre ikke noe originalt her, for vi kom til tomme rom, og tok naturlig nok med oss eget møblement, forklarer han.

Men et glimt av det gamle får vi ved karm på ei dør.
– Her ser du nyklassisistisk stil, sier han og minnes årlig omfattende arbeid i desember.
– Det tok tid å pynte alle stuene til jul, men det var en hyggelig ting å gjøre. Utrolig artig, sier han.
Borch åpner flere dører, først til stua med den opprinnelige inngangen, så til stua som en gang var prost Dahl sitt rommelige kontor. Prost Olaf B. Dahl fungerte i Brønnøy menighet fra 1980 til Borch tok over, og sistnevnte er fortsatt aktiv som vikarprest, sine unge 70 år til tross.
– I dette huset stortrivdes vi. Det var sentralt i byen og lett å ta imot gjester. Ved mye besøk hadde vi dørene åpne sånn som nå, og vi hadde arrangementer for menigheten her, og vi hadde som sagt mye besøk. Magdalena er fra Sveits, og vi fikk gjerne gjester derfra, sier han og viser vei opp i loftsetasjen, der det er fem soverom og et moderne bad. Der skal vi få se noe spesielt, noe som har vært på tur, men som kom tilbake til prestegården. Noe som er skikkelig fint;

Øverst i trappa kan vi se ei dør som er hengt opp på veggen. Denne er prydet med tre maleri, og ikke av hvilken som helst maler, men den lokale kunstneren Ole Andersen Brønnø, som også var organist i Brønnøy kirke. De tre bildene viser Torghatten, De syv søste og Hestmannen. Tre karakteristiske fjell på Helgeland. Øverst står det at maleriene er tilegnet Solveig Vadstrand.
– Hun var datter til daværende prest fra 1911-1919; Hans Vadstrand. Brønnø var nok begeistret for denne damen og malte dette i 1916. Hun fant seg derimot en annen mann, noe vi på artig vis fikk bekreftet da vi bodde her, sier Borch.
For rundt 2000 var Thor Wagle vikarprest på Vega og ville gjerne ta en tur innom prestegården i Brønnøysund sammen med sin kone.
– Konas bestefar hadde vært prest her på tidlig 1900-tall, og hun ville sette stor pris på å få se boligen han hadde bodd i. De kom på kaffe og vi fikk høre at hennes mamma het Solveig Vadstrand. Vi viste frem kunstverkene av Brønnø, noe som overrasket gjesten vår stort. Du kan tro hun ble rørt da hun fikk at dette var tilegnet sin mamma!

Vi tar en kikk på soverommet som gir utsikt mot leia og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan utsikten var den tiden stien gikk rett ned mot havet. Fra presteboligens daværende hovedinngang i vest.
Vi går videre bort gangen.
– Her borte har vi bisperommet, som har utsikt til kirken, sier Borch om kirkebygget satt opp i 1870 etter brann fire år tidligere. På vintertid vises kirken godt mellom lønnetrærne og Borch skal ha stor ære for innsatsen han la ned i arbeidet med renoveringen av kirken, som var ferdig i 2010.
– Bli med videre. Her har vi noe uvanlig, sier han og åpner en liten dør inne på badet. Der finner vi et praktisk rom.
– Dette brukte vi til tørkerom. Det er det originale taket. Her ser du håndøkset tømmer, sier han.

Vel ute av prestegårdsboligen, som ble vernet av riksantikvaren i 1992 og som forvaltes og eies av Opplysningsvesenets fond, diskuterer vi den flotte beliggenheten på nytt.
– Jeg husker da vi kom hit og begynte å stelle i hagen. Da kom prestegårdsinspektøren med en sterk advarsel. «Ikke grav for dypt». For da ville vi komme i konflikt med arkeologiske elementer. Det er mye historie i grunnen her. Mye! sier han.