Rundt 7-800 meter sør for ferjeleiet i Vennesund i Sømna, nokså nær midten av Norge, ligger den legendariske, Sankt Olavs kilde med sitt helbredende vatn.
Sagnet sier at Olav Digre Haraldsson en gang skal ha vært i beit for vatn da han og hans følge kom seilende forbi der. Kongen skal da ha bedt til Gud, med det resultat at det spruta opp vatn fra berget. Og fra den dag skal vatnet fra denne kilden ha hatt ei legende virkning. Dette er en av de få olavskidene som ble jevnlig besøkt og brukt for helsebot, nesten helt opp til vår tid, noen mener fram til 1840-åra.
I forgagne tider – før legevitenskapen ble vitenskap, lenge før offentlig helsestell, skolemedisin og vaksiner – var syke og funksjonshemma mennesker prisgitt sin skjebne – og undrenes tid var slett ikke forbi.
At Olav Haraldsson, som etter sin død på Stiklestad ble erklært hellig, faktisk har vært på dette stedet, er langt fra bekrefta. Men det skal være rimelig sikkert at han innom Nord-Norge. Hvis han virkelig reiste i denne landsdelen, er det overveiende sannsynlig at kongen seila gjennom Vennesundet, i stedet for å velge den mer utrygge ytterleia rundt Sør-Kvaløya.
Men om den etter sigende omfangsrike Olav Digre var i stand til å gå fra fjæra oppover stien til kilden, skal vi her la være usagt. Et faktum er likevel at vatnet i kilden gjennom flere hundre år ble sett på som helbredende, og pilegrimer kom hit i skarer.
Sankt Olavs Kilde i Vennesund er så vidt vi vet første gang omtalt i `Nommedals lens Beskriffuelse` fra 1597, altså 60 år etter reformasjonen. Her heter det blant anna at `Det samme Vand smage lige saa godt som godt Viin nu smage på denne Tiid`. Ifølge biskop Bang var denne kilden en av de få som ble besøkt helt fram til 1840-årene. Hit valfarta pilegrimer, blinde og halte, spedalske og tæringssjuke, for å få en smak av det livgivende vatnet, i håp om å bli sottfrie og friske. Det var ofte at de syke ikke gikk til kilden. De ble sittende et stykke ifra, mens deres nærmeste gikk opp og hentet kildevatnet til dem.
– En informant fortalte meg at han i 1917/1918 hadde rodd en tuberkulose-syk mann til kilden for å hente vatn, som en siste utveg, har avdøde forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim fortalt. (I tidligere intervju med Torstein Finnmark red anm)
Skogheim interesserte seg sterkt for Sankt Olavs-kilden. Han var født på Sør-Kvaløy, i kildas nærområde. I 2004 mottok han Sømna kommunes kulturpris, ikke minst takket være hans lokalhistoriske arbeid omkring Olav den helliges kilde i Vennesund.
– Mor mi og onklene mine sendte gjerne noen for å hente vatn i Sankt Olavs Kilde til bruk ved festlige anledninger, når det skulle gjøres ekstra stas på noen, sa han.
Folkeminnesamleren Knut Strompdal hadde flere variasjoner av sagn omkring kilden.
– En mann fra Herøy berettet at når de var i Bindalen og henta ved, la de alltid til i Vennesund for å hente vatn i kilden, har Erling Kvaløy fortalt.
– Vi står overfor et fenomen: Når dette var institusjonalisert som en hellig kilde, fikk det en etterklang gjennom flere hundre år. Folk kom helst til kilden ved olsok-leite, for trua var at virkninga var sterkest da, på Olav den helliges dødsdag, fortalte Dag Skogheim.
Olavskilden i Vennesund skal være er den nordligste av mange Sankt Olavs-kilder. Den østligste man kjenner til ligger i Finland, mens den sørligste er i Nord-Tyskland. Dessuten finnes det slike hellige kilder også i Sverige og Danmark.
Mens interessen for kilden i Vennesund og dens historie ennå var på topp, stilte Dag Skogheim årvisst opp som foredragsholder i Sømna. Han mente seinere at kilden etter hvert har blitt for lite nevnt som et lokalt folkeminne.
– Her er det mer enn nok å øse av i kultursammenheng. Stevner er vel og bra. Men både på kort og lang sikt må man være klar over at man her står overfor et fenomen som kan utvikles, også i som teater. For en dramatiker bør kilden kunne være grunnlag for ei oppsetning. Hvis man er våken på Sør-Helgeland, vil man se at dette er som skapt for ei teateroppsetning i friluft, mente han.
Han illustrerte litt av stemninga som kan ha vært i forbindelse med mirakelkilden:
– De som kom dit var krøplinger. De ble gjerne rodd dit og slepet av gårde oppover til kilden – blinde, halte og spedalske. Nede på stranda der i Vennesund, der har det vært mange scener, mente han.
De som hadde indre plager, drakk av vatnet. Ved andre lidelser ble den sjuke vaska i vatnet, og de plaggene som vedkommende hadde hatt på seg ble lagt ved kilden eller hengt opp på kors som ble reist like ved.
Skogheim konkluderte med at Sankt Olavs Kilde er av vesentlig betydning og med det stort potensial for heile distriktet.
Skogheim satte kilden i en kulturell sammenheng med blant anna Verdensarven i Vega og hulemaleriene i Monshola i Skårn.
– Kilden er noe som må tas vare på, og ikke legges ut som fri åte for hvem som helst. Nå er det bare å sette i gang, sa han den gang.
Ved Olsok ble det for tiår tilbake arrangert årlige pilegrimsvandringer til kilden, og det var i forbindelse med dette et eget arrangement ved museet i Sømna. Men etter hvert har det blitt mindre interessen for kilden, som for øvrig er freda som et kulturminne.
Når vi kommer tilbake ned på stranda, i fjæra rett nedenfor Olavskilden, vokser tette tuer med rosenrot, en plante som i mange kultur og langt tilbake i tid, har vært regna som legende. Rosenrot ble brukt til å dempe angst og styrke hukommelse, konsentrasjon og utholdenhet. Så kanskje har Vennesund vært et skikkelig kraftsenter for liv og helse.
Tekst og foto: Torstein Finnbakk – torstein@midtinorge.no – 90982968
