Hun kunne, som hun sier det selv, ha sittet i en mørk kjeller og brukt universitetsutdannelsen som dataingeniør eller systemutvikler, men Rowena Lindberg er i førstelinja innen serviceyrke i Brønnøy – gange tre! Minst!
Hun sitter i kassa på Prix på Salhus. Så sitter hun i kassa på Mega på Havnesenteret. Så sitter hun jammen meg i kassa på Europris. Hva i all verden?
– Som ansatt medarbeider i Coop Sør-Helgeland har jeg en arbeidsgiver, men kan ha en rekke arbeidssteder. I fjor tok jeg faktisk ei av ferieukene mine på Vik, for de hadde manko av folk der, men jeg er kjent som hun «Prix-dama». Der er jeg mest. Og så har jeg i tillegg tilkallingsvakter på Europris, og ja, innimellom vakter på restauranten- og puben Kred, sier hun.
Med første neste fridag en dag uti september, og en rekke dobbeltvakter, er det grunn til å spørre hva den opprinnelig svenske damen er laget av. Hun svarer at hun jobber så mye av flere grunner.
Gammel vane og å betale regninger.
– Jeg har nok alltid vært en person som liker å jobbe. Jeg hadde to jobber ved siden av universitetsutdanning. Og trening… Jeg var vel bare 3-4 år gammel første gang jeg var med pappa på svømming og turn. Fra jeg var seks syklet jeg mila nesten daglig. Jeg løp. Mye, sier damen som trente fem dager i uka og utmerket seg i badminton. Hun fikk tilbud om arbeid, leilighet og individuell spesialtrening for å løfte et lag fra tredje til andre divisjon. Individuelt nådde hun nesten til eliteklassen. Og badminton er stort i Sverige!
Etter den tid ble norrlänningen, født i Trollhättan, nordlending. I Brønnøysund – med utsikt mot Torghatten.
– Treningen har helt klart vært en fordel i jobben innen yrket jeg jobber i, for det er mange løft og lite hvile. Vi er konstant i bevegelse, selv den som sitter i kassen når lett 10-20 000 skritt på telleren, sier hun.
Hun er ikke snauere enn at hun 20 år etterpå kunne motta to medaljer i Orklahallen. Da kom hun hjem fra veteran-NM i badminton med to sølvskimrende pallplasser på vegne av Kolvereid IL.
Vi har en prat på «nøytral grunn». En kaffe på Goma. Hun vil bare ha en kopp. Svart. Den kommer raskt. Smil utveksles mellom servicepersoner. Rowena Lindberg har til og med pris for sin innsats.
– Å, du tenker på «Årets butikkmedarbeider» i 2014. Den husker mange, men en del misforstår. Det var ikke kåret av kundene, men av mine medarbeidere, sier hun.
Prisen hun fikk blir nok sett på som enda gjevere: For i konkurranse med de 30 beste i landet, ble hun beste medarbeider. Hvorfor? Stikkord er ekstravakter på kort varsel, avlastning med det administrative og det å stå løpet ut!
– Jeg synes det er veldig hyggelig at mine kolleger ga meg denne prisen, og jeg mener jo at det er bedre å jobbe ti minutter ekstra i dag i stedet for å stå uten jobb i morgen. Vi må jo gjøre en god jobb for kunden, og for hverandre, sier servicemedarbeideren.
Vi ytrer spørsmål om at det ikke er trist å stå uten tre – fire uker ferie nå i sommer. Hun responderer med et blikk.
Så:
– Jeg ønsker meg innimellom fri, men etter 2-3 dager går jeg på veggen. Jeg hadde nylig to dager fri. Da endte jeg med å reise til Bodø, og fikk se Sulitjelma og Saltstraumen for første gang etter å tidligere ha bodd i Bodø i flere år. Det var flott det, men utrolig godt å komme tilbake på jobb, sier hun.
Om kundene sier hun at de aller fleste er supre folk, men at de mest oppmerksomme og tilstedeværende er på Salhus.
– Der er til og med ungdommene svært fine. De sier «Rowena, kan jeg sitte inne her i regnet og vente på at foreldrene mine skal hente meg?»
De sier «Rowena, er det ok at vi kjøper ti flasker vann på en gang? Blir dere fri da?» Det har jeg aldri opplevd før. At de tar hensyn til kassadama og oss som jobber i butikken, sier hun.
Hva sier kunder om Rowena da? Mye positivt… og innimellom uventet: Vi fikk sågar tilbakemelding på Goma, etter at hun hadde reist seg for å dra på ettermiddagsvakta si, på Prix Salhus.
Her er utsagn fra tre kunder:
– «Hun må være gull verdt for bedriften sin», sier en kar som mener hun tenker butikkservice hvert minutt av arbeidsdagen.
– «Rowena, hun er så obervant. Jeg husker en gang for mange år siden. Jeg sto i kø på Prix en lørdag. Hun vinket frem en kar i køen. Det var et minutt til ølsalget stengte. Han sto og holdt på to øl. Han ble så glad»
-«Prix-dama? Hun er alltid i godt humør. Og hun husker jammen meg hva vi pratet om sist jeg var på butikken!»
– Så fine tilbakemeldinger! Men det siste… Nja det er en sanning med modifikasjoner. Hvis en kunde i kassen snakker om å ha vært på kino, så husker jeg det ikke når jeg møter samme person utenfor butikken senere samme dag, ler hun.
Og bekrefter at mange kommenterer at hun jobber på flere steder.
– Det har vært mye spøk om at jeg har en tvilling. Men sannheten er; jeg har en lillesøster som er kliss lik meg. Kanskje jeg skal ta henne med på Kred en sen lørdag kveld, og høre om noen ser fire av meg, spøker damen som har erfaring fra serviceyrket fra hun var 17.
Men hvorfor vil hun heller jobbe i kassa enn innen det hun er utdannet i?
– Jeg jobber i butikk, fordi jeg ikke så for meg å sitte alene i en mørk kjeller med en pc åtte timer om dagen.
Og. Det var ei kassadame på Rimi i Sverige jeg møtte i eksamenstiden. Hun påvirket min måte å være på overfor kundene. «Er det tenteperiode igjen», spurte hun, og jeg bekreftet overrasket.
Hun så meg, fikk meg til å føle meg velkommen og bli satt pris på. Sånn vil jeg gjerne være mot mine kunder også!
Tekst og foto: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
