Ok, så bærer denne mattesten på Kred i Brønnøysund nok preg av at vi ikke har vært ute og spist på lenge, men selv med grundig ettertanke; Desserten med ingrediensene jordbær og sjokolade var så god, at vi har lyst til å velte oss i en slik tallerken – for alltid – nesten!
At tittelen på denne saken viser til Beatles sin låt Strawberry Fields Forever fra 1967 synes vi passer greit til test i restauranten som har interiør med tydelig kjærlighet for The «Fab Four». Vi har både testet mat og kommentert utseendet på stedet før, men oppdager stadig nye detaljer, noe jeg kommenterer til kokk Janne Lise Åsvang. Vår faste tester. Noe en av byens beste kokker har kommentert: «Hvorfor har dere med en kokk på test?». Og etter å ha tenkt litt på spørsmålet, finner vi ut at det er veldig kjekt. Ikke for å ha noe slags korrigering for meninger om mat, men å høre hva proffene mener om mat er gøy.
Så tilbake til en meny på Kred, som i disse tider er i kortere utgave enn til vanlig.
– Men det trenger ikke å være noen ulempe, for vi har beholdt retter våre kunder er veldig glade i. Nå er det for eksempel mulig å få kjøpt club sandwich også til utkjøring, og helt til kvelds. Det hadde vi før kun på lunsjmenyen, forklarer vår servitør.
– Men det er strålende. Da blir det club sandwich til middag denne dagen. Denne kjente sandwichen laget vi på Dråpen og Barmuda, hvor jeg jobbet i min lærlingetid. Det skal bli artig å sammenligne med denne lokale, sier Åsvang og bestiller vann til drikke.
Jeg går for dagens fiskesuppe og er veldig spent på hva slags fisk og eventuelt skalldyr som er brukt i.
– Det viktigste er at den er fersklaget og ikke saltet i hjel, mener jeg og får snart en dyp tallerken foran meg.
– Hmmmm, kveite, sier jeg og må smake flere biter før jeg får gitt noen tilbakemelding til min spisepartner. Hun har fått sin rett på bordet og ser kyllingfilet, bacon, løk, tomat og salat i toastbrød.
– Aiolien er ved siden. Det er fint. Og er den hjemmelaget. Må kjenne litt til. Jo, gode minitatyrbiter av hvitløk tyder på det, sier kokken og får bekreftet av servitøren at aiolien er så kortreist som kokken mener.
– Nydelig club sandwich. Jeg kjenner tydelig smaken av røkt bacon og brødet er så sprøtt som det skal være. En god rett, erklærer hun.
Kveita i suppa består av faste, fine biter og er godt tilberedt. Ingredienser som gulrot og løk er med på å gi en fin dybde og smak.
– Visste du at denne største av flyndrefisker kan bli så stor som tre meter? Og veie 300 kilo, spør jeg etter en kjapp sjekk på nett; om når det er lov å fiske det som regnes som festmat. Og svaret er klart, i den grad dette er fersk utgave, er det lov å fiske villkveite etter 31. mars.
– Det er rause biter av kveite, nydelig, sier jeg.
Vi slår av en prat om fiskeretter, deler noen oppskrifter, og kjenner kaffetørsten melde seg.
– Cappuccino, sier jeg.
Og vi blir enige om at på denne dagen, helt i starten på april, må vi kunne unne oss dessert!
Servitøren opplyser at det lages søte saker, selv om det ikke står på den midlertidige menyen.
– Blant annet is, sorbeter, sjokoladefondant…
Hun kommer ikke videre før vi skriker «Solgt».
– Og altså, med cappuccino til. Herremin, det blir den første cappuccinoen på ukevis, sier jeg og tar en dugelig slurk av miksen av espresso og steamet melk, kun få minutter etterpå.
– Men du godeste, sier kokk Åsvang ved synet av desserten.
– Dette ser praktfullt ut, mener hun, tar en smak av sjokoladefondanten og fortsetter.
– Det er sånn det skal være. Så pass stor del av fondanten skal være flytende. Og å ha mangosorbet ved siden synes jeg er mye bedre enn vaniljeis, mener hun.
Jeg sier meg enig.
– Særlig med kremet fiskesuppe til hovedrett ville en dessert med fløtebasert is bli litt mye. I stedet fikk vi en sorbet som «brøt» godt med syre og riktig mengde sukker.
– Det samme med fondanten. Her er mørk sjokolade og ikke for mye sukker. Nydelig, sier kokken.
– Visuell fest og smaksbombe. Nydelig mangocoulis i miks med sjokolade og bær. Å så godt, sier jeg, og gjentar at superlativene haglet, trolig med tanke på at siste test var i 2019 og det kjennes like lenge ut som siste tur på restaurant.
Merk i disse tider med virus og restriksjoner. Denne artikkelen ble skrevet på et spisested som hadde klart desinfeksjonsmiddel for hender like ved inngangen. Menyene var i plast og kunne sprites, servietter og bestikk var ikke på bordet, men ble hentet ut før bruk.
– Om kopper er nøye rengjort? Det er noe vi alltid gjør, sa servitøren.
– Egentlig aldri lurt å ha bestikk på bordet. Det er lett på begynne å nevle på sånt når man sitter og prater, avslutter Åsvang.
Tekst og foto: Hege Celine Sæthre
