Publiners lar oss høre verdens hjerte slå i den nye låta Flo.
Tonene ebber ut.
Det er stille et sekund før jubelen bryter løs på deres siste kveld i spillerekka de har kalt Løv og lys.
En drøy time senere:
– Meira, meira, meira, meira, ropeklapper 60 intimkonsertgjengerne på Studio Nord i Mosjøen.
Litt mer Publiners live fikk særdeles fornøyde lyttende og etter hvert medsyngende publikummere i det innholdsrike studioet, og Brønnøy-bandet spilte så bra at avisa Helgelendingen bastant rullet frem sekseren på terningen. Noe etter sigende publikummere i Sømna, på Vega, i Hemnes, Sandnessjøen, Kjerringøy, Bodø og Brønnøysund kan nikke gjenkjennende til etter høstens turnè.
– Dette var beste kveld. Ikke til forkleinelse for noen av de andre kveldene som var fantastiske med utrolig gjeng i salen, og med gjester som leverte fantastisk, men det ble litt ekstra her, sa Bertil Bertelsen på en klappstol etter konserten.
For i Fred Endresens studio hadde det vært action hele dagen; innspilling av låter, øving for å gi beste mulige opplevelse, og ikke minst forberedelser til opptak.
– Dere blir filmet nå, men oppfør dere like pent som til vanlig, sa Endresen i forkant, og skapte først litt nølende publikummere, som tok av etter hvert som Publiners serverte nye og mer kjente toner.
– Jeg var så heldig å få oppleve Publiners her i Mosjøen allerede for ti år siden. De var flotte da, men nå. Woooooooow, sa en kvinnelig konsertgjest som etterpå forklarte at de på minibobiltur tok turen innom Toft i sommer.
– Vi måtte jo se hva slags sted som har fostret musikere som dette. Vi hadde hørt om den gode gulrotkaka på kafeen der, men den var byttet ut med gode andre, tilføyde hun, og deltok ikke lenge etterpå i allsang, og skapte bølger på havet sammen med de andre publikummerne.
Mannen på klappstolen smilte og pustet ut. Fikk seg noe å drikke.
– Det var en helt utrolig respons her, når folk synger med får jeg helt gåsehud. Nå er jeg utladet, sa gitar-, fløyte-, mandolin- og hulusi-spillende Bertelsen, som også bidrar på vokal.
– Hvor hulusien kommer fra? Det er et kinesisk instrument, men ikke så veldig annerledes å spille på enn ei fløyte. Det var fint å blande kinesiske lyder med joik i den veldig lokale sangen Ol Tomsa, sa Bertelsen.
Publiners har hatt pause en tid, men den er over nå, for mer ny musikk spilles inn. Mer musikk skal skrives. Mer enn den nye låten Stengetid, som fikk spesielt god respons; en låt felespiller Vidar Tilrem har skrevet melodien til og Ronny Bertelsen (f.v på foto under) har gitt slagferdige og meningsbærende ord; Festen e over, snart gror graset.
– Vi har fått gitt ut tre nye låter i år, ganske ulike, og vist spennet vi har. Alle konsertene har vært magiske, sa vokalist Ronny Bertelsen og går for å gjøre seg klar til hyggelig middag etter å ha nevnt at de gjør seg klare for flere konserter og vil kjøre turnè i 2020.
– Tiden frem til september 2020 er planlagt, og vi tenker turnèstart 24. april. Vi alle er familiefolk, så vi skal fortsatt kombinere musikk, jobb og de vi bryr oss aller mest om, sier Bertil Bertelsen.
En siste publikummer er på tur ut, smiler og nikker til Bertelsen. Med varme.
Noe som ikke er rart. For om Publiners ber om bedre bør, om Publiners synger om ærlighet og kjærlighet, om Publiners drar en rå instrumental, om Publiners har løst tel å reis bort, eller om de med humoristisk snert sladrer på kafè om lensmannens bil og prestens stil, er det hele gjort med en grunnleggende dyktighet.
Det er så solide musikere som står i takkebrølet av publikummere, at det allerede nevnte uttrykket gåsehud gjerne skulle ha hatt en storebror.
For stort er det. Og i diskusjonen på bakerste lytterad oppstår behovet for å finne ut hvorfor Publiners leverer så bra både gjennom vemodig, høystemt, allsanglokkende musikkeri, men også på småprat fra Ronny Bertelsen, som gir oss helhet og forståelse.
Konklusjonen blir klar :
– De er som oss, men ikke bare det. De er med oss, her på Helgeland!
Tekst og foto: Hege Celine Sæthre
