Stearinlysene blafrer i Sagastua på Hildurs Urterarium i Brønnøy. Vi har inntatt en aperitiff og diskuterer hva den femretters middagen vi ser frem til kan inneholde.
– Det er utrolig spennende å praktisk talt komme til dekket bord og få servert retter vi ikke har plukket ut selv, sier jeg.
– Jeg kjenner at jeg har store forventninger, sier fotograf Lars Reidar Persson.
Han kjører bil denne kvelden, og kjøper derfor ikke noen vinpakke, men takker ja til en dråpe i glasset til hver rett, sånn at han får lukte på drikkene og kjenne smaken på tunga.
Daglig leder Aina Solbakken presenterer kveldens kokk, som faktisk er lærling, og tar en delfagprøve i akkurat dette måltidet, som består av retter utviklet av Hildurs Urterarium.
– Oi, dette var spennende, sier fotograf Persson om forretten undertegnede aldri har sett maken til; det er sprøstekt torsketunge med rød- og gulbetechips og chips av potet. En aioli på siden frister veldig og med en fruktig Riesling på siden, blir smakene balansert på beste måte.
– Helt perfekt. Varm, sprø, nydelig. Dette er mildt saltet sånn at smakene kommer frem. Veldig bra, sier Persson.
– En genial utgave av fish’n chips, sier jeg.
– Ja, sånn leken, tilføyer Persson.
Rett nummer to er enda mer kortreist enn torsketungene, for indrefileten av lam vi får på tallerkenen er fra Torget noen kilometer unna.
– Å Herre! Jeg blir nesten religiøs på første bit av rent kjøtt, for her er smaken så intens og riktig, at jeg raskt erklærer at beste del av måltidet nå er forsert.
– Det kan ikke bli bedre, mener jeg, og nikker fornøyd til tilbehøret som er sellerirotpure og bakt tomat.
– Det må være noe spesielt i denne bakte cherrytomaten. Kan det være balsamico, noe spicy, godt, sier Persson, og får det bekreftet av Solbakken etter måltidet. Det er balsamico.
– Dette har stor vanskelighetsgrad. Disse indrefiletene tåler bare kort-kort tid på panna, sier Persson, og lurer på om kjøttet kunne ha hatt en grad mindre steking.
– Jeg fikk perfekte biter av rosa kjøtt, og med rød vin; OMA fra kjendiskokk Alfsen er dette ren lykke på et bord for meg, sier jeg, lettere svulstig, og lykkelig.
Vi er midt inne i en diskusjon om det å fiske rødspette i Vevelstadsundet da en tallerken med and tilberedt på to måter står foran oss.
– Å, andebryst. God brokkoli, søtlig løk. Dette var utrolig godt, sier Persson, mens jeg kikker skeptisk på confitert og «pulled» and med gressløk. Kan dette smake bra?
– Jeg gir meg, sa jeg og kjenner igjen på en smak så rund og delikat at jeg erklærer at lammet er slått ut.
– Ettersmaken er så god, at det må da være mer enn gressløk her, spør jeg Solbakken. Hun rister på hodet med smil.
– Kun gressløk …
Vi får en vin i glasset som lukter sommer.
– Kløvereng, sier Persson, og takker for tallerkenen med bakt kveite, ertepure og jordskokkchips i en løk-kopp.
– Oi, disse smørstekte potetene og bitene av corizo ga et smaksbilde som er kjempekomplisert, men samtidig urolig enkelt. Det smaker bare så riktig, sier jeg, og tar en bit av kveita.
– Helt riktig den også, sier jeg.
– Jeg er imponert. Nydelig saus, nydelige chips, god syre. Det eneste som trekker ned er at kveita på min tallerken er bittelitt for lenge stekt, sier fotografen, og vi får forklaringen etterpå. Det er faktisk brukt to ulike ovner, og da kan stekingen naturlig nok variere.
Det har blitt mørkt ute. Selskapet ved nabobordet vårt småprater, ler og deler gleden over at det er tid for noe søtt etter solide salte retter.
– Visuelt er dette fantastisk, sier jeg og ser på lakris-is og en youghurtmousse med hemmeligheter inni.
– Hva er denne geleen inni moussen? Bringebær, spør Persson, og jeg erklærer skråsikkert at dette er jordbærrabarbra. Vi tar begge feil, for det er tindved.
– Det er i alle fall en sånn friskhet i smaken, at dette fungerer godt. Det er deilig at desserten ikke er gjennomsukret, sier Persson og smaker på dessertvinen fra Valpolicella.
– Mørk, nydelig. Kompletterer, sier han.
Glade overrasket, fornøyde og blide takker vi for opplevelsen, og har en liten oppsummering.
– Forventningene ble møtt. Måltidet var spennende. Høydepunktet for meg var uten tvil andebrystet, med lam som nummer to, sier Persson.
– Jeg likte best desserten. Alltid dessert, sier jeg.
Varmen fra Sagastua følger oss ut i skarp vårluft …
