Ok, så er ikke raku noe sport, men kanskje noe enda mer spennende, for her snakker vi om temperaturer på over 900 grader, glødende kunstverk som dekkes med sagflis som tar fyr og gjemmer strålende glasur under sot.
– Raku betyr gledelige omstendigheter på japansk. Det er så sant. Å jobbe med raku er fantastisk inspirerende, sier Anne Mette Asbjørnsdottir.
Hun holder til på Lundhaug i Brønnøy, der vi får lov til å vandre rundt i hjemmet hennes og se forunderlige, skjønne, ettertenksomme, spesielle figurer med humor og snert.
– Jeg ønsker å spre glede og førsøker å vise dette gjennom uttrykk, teknikker og glasurer som jeg håper gir en god kunstopplevelse, sier hun og bekrefter at det er mulig å finne kunsten hennes også andre steder enn i Brønnøy.
– SOS Galleri i Mosjøen og Galleri Fenka i Levanger stiller ut kunsten min. Jeg har en del nytt som skal sendes over, og det er alltid spennende å få tilbakemeldinger, sier hun.
Men tilbake til rakubrenningen, som krever åpne flammer og gir så mye røyk at friluft er stedet for den asiatiske 1600-talls teknikken som gir det krakelerte utseendet på keramikken.
– Jeg lærte raku-brenning i 2005 på Midtnordisk Kunstfestival på Inderøy og har utviklet detaljene i det jeg driver med selv. Jeg har mange elementer, jeg lager figurer som har hender og føtter, jeg lager lysestaker med så mange detaljer at det er rene risikosporten å begynne å pusse på dette med stålull; som faktisk kreves for å få bort den fastbrente soten, sier hun og forklarer prosessen.
– Når leirgodset blir rødglødende og glasuren flyter ut hentes hver enkelt gjenstand så forsiktig som mulig ut med tang, legges ned og dekkes lagvis med sagspon, for deretter å avkjøles i vann. Da oppstår krakeleringene.
Og under pussingen kan det altså gå galt. Da kan små detaljer løsne, som denne lille krona på hesten her. Ahhh, dette er litt av et styr, men et fantastisk artig styr, sier hun om prosessen som tar rundt 14 dager fra første bygg i leirklump til selve rakuprosessen er ferdig.
En kikk rundt i Anne Mette Asbjørnsdottirs hjem er en liten reise i opplevelser. På hyller er staute og fascinerende eggformede kunstverk. I en reol står figurer som kaller på smilet. Midt på stuebordet står en skapning som det ikke finnes maken av i hele verden.
– Ja, hun er litt spesiell hun der. Hun skulle bli en faun, men da min mamma gikk bort i desember ble det veldig emosjonelt, og hun som står der er resultatet. Det er vel sånn at man bearbeider sorgen og kjærligheten man kjenner på når nær familie ikke er der lengre. Serien i keramikk og glass jeg kalte jordvoktere kom etter min pappa gikk bort for noen år siden, sier hun om kunsten som blant annet står på Brønnøy rådhus.
I ei hylle står en annen kar med særpreg; en hettekledt figur som har fått navnet, The Messanger.
– Jeg har begynt å bruke en del tre og skinn i det jeg lager. Jeg har vært hos Pigato på Horn Skinn og funnet materiale jeg prøver ut. Det er fascinerende å blande ulike materialer. Det gir liv, sier hun.
Men hvordan starter et liv som kunstner? Anne Mette Asbjørnsdottir har med egne ord beskrevet begynnelsen slik:
«Mitt første bekjentskap med leira, er vage minner fra et vidunderlig barndomsparadis. Like nede ved svaberget der, hvor min kjære mor vokste opp, når sjøen var på sitt laveste. Da kunne jeg lete og finne denne magiske, gråblå plastiske massen. Den kunne jeg forme til hva jeg ville, og la ligge i solen for å tørke. Jeg kunne sitte på svaberget og tegne, og med mine lekende barnehender ble berget etter hvert gjort om til en levende skisseblokk, små og store historier formet seg og ble fortalt. Som landart, ville mitt arbeid forsvinne til neste dag, enten med floa, regnet eller vinden.
Neste gang jeg kom inn til mitt barndomsrike, ble fabelverden min levende igjen, og en ny liten historie ble fortalt.»
– Jo, sier hun.
– Figurene kommer innenfra, fra hjertet mitt. De har alltid vært der tror jeg. I et hemmelig, lekende univers som gir meg visjoner; Å formidle glede, humor, skjønnhet og kjærlighet!
Hun har tidligere hatt galleri i Brønnøysund, har holdt kursing for skoleklasser og for grupper innen ulike leireteknikker.
– Fremover vil jeg åpne opp for at flere kan komme hit på kurs innen raku, for det er utrolig artig og bør deles med flere. Jeg hadde testkurs med fire damer og det fungerte fint, sier hun og deler drømmen for fremtiden.
– Jeg ønsker meg et skikkelig verksted å jobbe! Men aller først er målet å få til en liten naustkafè med galleri her på Lundhaug. Vi får se om jeg får til dette allerede i sommer, sier hun.
Vi går ut dørene, og passerer en liten raku. En figur til hest med et rødt hjerte på ryggen. Et kjærlig farvel til den reisende …
Tekst og foto: Hege Sæthre Lind
