Et tidsmessig registerbygg tar form på kaikanten i Brønnøysund, 40 år etter at Løsøreregisteret ble åpna. Mer enn noen annen skyldes registereventyret ei driftig kvinne, Bodil Aakre.
Ingen annen enkeltperson bidro så sterkt til at Løsøreregisteret høsten 1978 ble vedtatt lagt til Brønnøysund. Da ble den livskraftige spiren sådd til registeretaten som for lengst har vokst til å bli Sør-Helgelands hjørnesteinsbedrift nummer en, med vel 450 ansatte.
Den 12.februar 2009 ble Bodil Aakres urne jordfestet i Brønnøysund. «Brønnøysundregistrenes mor», som hadde bodd i Benidorm i Spania fra 1988 til sin død 7. november 2008, var kommet heim.
Oslojente Hun hadde et bemerkelsesverdig livsløp: Født i en velstående Oslo-familie 7. september 1922 i Oslo, som datter av disponent Hans Christian Aakre (1884-1973) og Jenny Otilie Johannessen (1886-1952).
Som så mange andre i sin generasjon fikk hun avbrutt studiene sine på grunn av 2. verdenskrig, og hun tok sitt juridikum etter krigens slutt.
I 1948 tiltrådte hun sin første jobb, som sakførerfullmektig i Hammerfest. Hun skulle bli i denne landsdelen heile sitt yrkesaktive liv, med unntak av åra hun tilbrakte på Stortinget.
Etter Hammerfest bar det til Alta som dommerfullmektig 1949-50. Hun ble overrettssakfører i 1950, og hadde egen sakførerforretning i Alta fra 1951 til1957, da hun ble tilsatt som juridisk konsulent ved Nordland Landbruksselskap i Bodø.
Kvinne nummer to som sorenskriver Den stillinga bekledde Bodil Aakre helt til hun i 1973, av Arbeiderparti-regjeringas justisminister Inger Lovise Valle, ble utnevnt til sorenskriver i Brønnøy.
Norges første kvinnelige sorenskriver var blitt utnevnt året før. Bodil var altså en av de aller første kvinnene som innehadde dette embetet. Selv i dag, nærmere 50 år etter, er det få kvinnelige sorenskrivere i Norge. Stillinga som sorenskriver innehadde hun til hun gikk av med pensjon i 1988, samme år som hun flytta til Spania.
Rikspolitiker Før hun kom til Brønnøysund, var Bodil Aakre blitt med i rikspolitikken. Sjøl har hun fortalt at hun ble aktiv Høyre-kvinne allerede mens hun bodde i Hammerfest. I perioden 1965-69 var hun valgt til første vararepresentant for Høyre i Nordland på Stortinget. Men hun kom til å møte fast som representant fra 12. oktober 1965 til 10. februar 1967 for Håkon Kyllingmark som ble utnevnt til statsråd.
Da stortingsrepresentant Harald Warholm fra Brønnøysund døde, rykket Bodil inn som fast representant igjen, fra 10. februar 1967 fram til valgperioden var over. Etter neste valg var hun fra 1969 til 1973 fast representant. I den neste perioden, 1973 – 1977, ble hun ikke gjenvalgt, men enda en gang kom hun inn som første vararepresentant for Høyre på Nordlandsbenken.
Og dessuten ordfører Det var altså en kvinne med mye politisk erfaring som flytta inn i sorenskrivergården i Brønnøysund i 1973. Hun ble valgt til ordfører i Brønnøy kommune, en posisjon hun hadde fra 1975 til 1979.
Dermed var Bodil Aakre på samme tid både ordfører og sorenskriver, en sjelden dobbeltrolle
– en kombinasjon av politisk tillitsverv og embete som neppe ville vært tenkelig i dag. Bodil Aakre spøkte sjøl med denne dobbeltrollen når hun tenkte tilbake: Sorenskriverkontoret og ordførerkontoret lå den gang i samme etasje i det same bygget i Storgata i Brønnøysund. For Bodil var det bare å gå de få skrittene tvers over gangen – så hadde sorenskriveren skifta hatt, og var ordfører.
Et tinglysingsregister En vinterdag i 1978 kom sorenskriverens nære medarbeider Arne Lund inn på kontoret til Aakre. I handa holdt han et brev som nettopp var kommet i posten. Av skrivet, som kom fra Justisdepartementet, gikk det fram at departementet planla å opprette et landsomfattende tinglysingsregister for rettigheter i løsøre – som det heter – med utgangspunkt i den nye panteloven som skulle tre i kraft fra 1. januar 1980. Om denne skrivelsen kunne være interessant for sorenskriveren – og muligens også ordføreren – å se nærmere på?
Bodil Aakre fortalte sjøl at hun straks fattet interesse. Som sorenskriver fordi det var tale om i starten 14 nye stillinger ved det sorenskriverkontoret som skulle få ansvaret for registeret. Som ordfører fordi det dermed ville bli noen, om enn bare noen få, nye sårt tiltrengte arbeidsplasser i utkantkommunen Brønnøy.
Informasjonsmengden et landsomfattende løsøreregister skulle hanskes med var så stor at det var nødvendig å ta datateknologi i bruk for å få dette til, og først nå, mot slutten av 1970-tallet, var den teknologiske utviklinga kommet så langt at dette var mulig. Og ettersom det skulle være IT-basert, kunne registeret i prinsippet ligge hvor som helst i Norge, nå som også tele-kapasiteten var i ferd med å gjøre et stort sprang framover. Muligheten for etablering utenfor Oslo-området var i høg grad til stede, og dette var noe det hersket bred politisk enighet om.
Snøballen ruller Dermed begynte snøballen å rulle, med Bodil Aakres gode hjelp. Sjøl sa hun at det neppe var noen av de øvrige sorenskriverne i landet som umiddelbart ble begeistret over tanken på å skulle få disse register-stillingene tillagt sitt kontor. De så kanskje mest på problemene og merarbeidet, og ikke så mye de mulige fordelene en etablering kunne by på, mente hun.
Aakres dobbeltrolle som sorenskriver og ordfører førte til at planene om et landsomfattende løsøreregister kom den øvrige politiske ledelsen i Brønnøy tidlig for øret. Dette skaffa Brønnøysund et solid forsprang, som skulle vise seg å holde med god margin helt fram til målstreken.
Og beslutningen ble: Brønnøysund! Vedtaket om opprettelse av «Landsregisteret for rettigheter i løsøre» i Brønnøysund, Løsøreregisteret, ble fattet under Stortingets budsjettbehandling seinhøstes 1978. Brønnøysund var ganske ubestridt som lokaliseringssted. Bare et lite mindretall stemte for Fyresdal i Telemark.
Å holde Brønnøysunds forsprang ved like, var ikke noe som kom av seg sjøl. Bodil Aakre hadde i mellomtida brukt alle sine nettverk og mange av sine forbindelser på administrativt og politisk hold til å agitere for lokalisering i Brønnøysund.
Telefondamer og lokaler Ikke minst var det en stor fordel at potensiell arbeidskraft stor klar: Televerkets sentral i Brønnøysund skulle automatiseres, og mange ansatte – alle var kvinner – sto i fare for å bli uten noe å gjøre, samtidig som staten hadde et ansvar for å gi dem fortrinnsrett til nye offentlige jobber. Et annet viktig pre for Brønnøysund var at det raskt kunne skaffes til veie egnede lokaler til det nye registeret. Disse momentene som her er nevnt, er en historie for seg, som det ville føre for langt å fortelle her og nå.
Det videre beretningen om opprettelsen av Løsøreregisteret skal her gjøres kort: De første 14 ansatte kom på plass, og de forberedende arbeidene begynte allerede i 1979.
På statsbudsjettet Løsøreregisteret var fast post på statsbudsjettet fra 1. januar 1980. I løpet av 1980 ble materialet fra de gamle personregistrene og motorvognbøkene fra hele landet sendt til Brønnøysund og konvertert til digitalt format, og 1. januar 1981 var registeret i drift med nye registreringer og avgivelse av data. Samme år ble også det sentrale Ektepaktregisteret fysisk flytta til Brønnøysund, og mange flere små og store registre skulle i årenes løp bli etablert her.
Fram til 1988, da registrene i Brønnøysund ble gjort til en egen statsetat under navnet Brønnøysundregistrene, var virksomheten formelt underlagt Brønnøy sorenskriverembete, men med egen ledelse.
Bodil Aakre var aldri direktør for registrene i Brønnøysund. Likevel bærer hun, i kraft av sin unike rolle som fødselshjelp for Løsøreregisteret, den ubestridte hederstittelen «Brønnøysundregistrenes mor».
Les mer fakta om Bodil Aakre på Stortinget.no
Les gjerne sak om to ansatte som har vært med siden registrene startet
Tekst: Torstein Finnbakk – torstein.finnbakk@midtinorge.no – 90982968
