Vi er på hjortefarmen til Jøran Johansen på Syltern i Brønnøy. Stemningen er mildt sagt spent, for kronhjorten og alfahann Max jager bort alle andre hanner som måtte nærme seg matfatet og ikke minst hunnene.
Med høye og kontante brøl, kjappe utfall mot den som måtte nærme seg og våkent blikk i alle retninger, sørger Max for praktisk talt å være kongen på haugen i flokken dyr som dukker opp når eier Johansen ser innom.
– Vi har en alfahann til, som også har en flokk hunner med seg, men de holder seg for tiden på et annet område enn Max og hans flokk. Dette er ei spent tid, der selv hunnene kan bli skadet dersom de kommer opp i situasjoner der hannene markerer styrke, forklarer Johansen.
Med 31 livdyr og en oppbyggingsfase for hjortefarmen siden sommeren 2015, jobber Johansen seg frem mot målet som er 50 livdyr og kommersiell drift.
– Mitt mål, etter å ha tatt over gården fra mine foreldre, er ikke å drive tradisjonelt, men å finne en kombinasjon som passer min familie og meg. Dette er en deltidsjobb i tillegg til yrkene vi står i på dagtid, sier Johansen, som hjort på de 170 målene land hjortefarmen består av, men også villsau.
– Dette landområdet passer fint til hjorten, for her er det en fin blanding av innmark, skog og beitemark som er tilnærmet den typen område hjorten foretrekker i vill tilstand. Dermed er det grunnlag for å ha en god flokk livdyr, som kan gi godt kjøtt og dermed mulighet for salg, forklarer han.
Neste steg i arbeidet er å starte bygging for å få slakteri på gården, for hjort kan ikke bli utsatt for stresset ved å fraktes.
– Vi håper å kunne ha slakteriet klart til bruk allerede i 2019, og skal da etter målet ha alt på plass for å fylle Mattilsynets krav når det gjelder omsetting av kjøtt, sier han.
Men allerede innledningsvis ble en stor investering og et stort arbeid utført.
– Det kreves solide gjerder for å holde hjorten inne, men også for å holde ville dyr ute sånn at slåsskamper for territorium kan unngås. Vi har investert rundt 300 000 kroner i gjerder, og de må følges opp hele tiden, forklarer Johansen.
Men det er en stor skapning som klarer å komme seg inn til tross for gjerder.
– Elg kommer seg inn på farmen fra område mot bilvei. Vi har funnet ut at elgen mest trolig blir skremt av bil, løper med kraft mot gjerdet og dytter det ned… og så spretter gjerdet opp igjen, sånn at de er fanget inne på farmen. Vi har måttet vist ut seks elger på de vel tre årene vi har drevet med dette, sier han.
Vi har stått og kikket på Max og hunnene som har fått litt fòr, og hadde vi ikke besøkt farmen i hjortens brunsttid, som er fra oktober til november, ville vi kunne ha matet dyrene.
– VI har stadig besøk av barnehager og andre her. Hjorten er flotte dyr som er sosiale og gjerne kommer helt bort til deg, sier han, noe som bekreftes når Max kommer tuslende og tar en matbit like foran føttene våre. Vi slipper å få noe snøft eller brøl, men en unghjort som prøver å nærme seg matfatet bakfra får like etterpå høre hvem som er sjefen. Og lette i steget løper hunnene rundt området vi står på.
– De er elegante dyr ja, smiler Johansen, og viser oss vei tilbake til gården. Vi passerer villsau som tydelig er begeistret for å se matfar, og vi ser gårdsbygninger og fru Ann-Kristin sin lille bedrift Hjertebua på en liten kolle i terrenget.
Vi prater avslutningsvis om hvor mange hjortefarmer du finner i Norge; rundt 90 registrerte i norsk hjorteavlsforening, og vi prater om hvor fint det er å kunne ha denne typen næring nært by, sånn at logistikk går fint og fasiliteter er tilstede.
Johansen legger på plass spannet han har båret fòr i og kikker bortover mot hjortefarmen.
– Det er litt slitsomt med denne tiden, når hanndyrene braker løs på hverandre. Men det er også spesiell stemning når vi nå går ut om kveldene. Månen henger tungt over skyene og så hører vi lange ul i mørket. Da er Max på post!
Tekst: Hege Sæthre Lind – Foto: Raymond A. Hagen
